Det er absurd å skulle holde campus stengt
Kun en som nekter å forholde seg til virkeligheten, kan rettferdiggjøre å holde campus stengt for studenter flest.
«Vi er glade for nå å kunne starte med å lette litt på tiltakene for universiteter, høyskoler og fagskoler», sa kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby på lørdagens pressekonferanse. Regjeringen øser av sin sjenerøsitet og lar studenter som er helt avhengig av lokaler for forsøk og ferdighetstrening, slippe til igjen på lærestedenes jord.
Rektor ved Universitetet i Oslo Svein Stølen fulgte opp med å takke forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim på Twitter; han «setter stor pris på oppmykning for masterstudentene». O barmhjertige statsråd!
Dessverre demonstrerer regjeringen den samme kroniske mangelen på forståelse av studentenes hverdag som de har gjort gjennom nær sagt hele pandemien. Rett etter at hun meddelte at campus fremdeles holdes stengt for de aller fleste studentene, gikk Melby videre til å annonsere at enkeltstående butikker og serveringssteder i Oslo igjen kan åpnes for ansatte og besøkende, for der «er smitterisikoen moderat, så lenge man følger smittevernreglene».
Les også: «Det er lov å være forbanna»
Hadde Melby eller hvem som helst andre fra regjeringen tatt turen til byens største høyere utdanningsinstitusjon, hadde de straks innsett at smitterisikoen på campus er langt lavere enn «moderat». Universitetet i Oslo har med sine 27.500 studenter [ennå til gode](dd) å registrere et eneste tilfelle av smitte overført på universitetsarealene, til tross for at både studenter og ansatte i store kvanta har ferdes på kontorer, lesesaler, spiserier og undervisningsarealer siden sommeren.
Det finnes knapt andre steder det er enklere å overholde effektive smittevernhensyn; det er rett og slett skandaløst å antyde at butikker og serveringssteder gir et lavere smittetrykk enn langstrakte universitetsarealer og lesesaler med allerede halvert kapasitet. Hvorfor Stølen, som hittil har snakket med tydelig stemme om hvordan studentenes tilstedeværelse på campus må prioriteres, nå nøyer seg med dempet applaus for regjeringens parodi av noen lettelser, er ikke lett å si.
Uansett om det bunner i uvilje eller latskap, avslører regjeringen igjen en fundamental blindsone hva angår studentenes situasjon og behov
Den smått absurde avgjørelsen er en konsekvens av en blind tenkning om kortsiktig økonomisk nytte: Det er dyrt å betale dagpenger til permitterte ansatte, så disse får komme seg i arbeid igjen så fort som mulig, om det så er på bekostning av marginaliserte studenter.
For studentene har ingen pengeverdi som umiddelbart havner i regnskapet når de pent må vente på sin tur. De kan jo ha hjemmekontor, det koster ingenting av dem å delta i krafttaket som skal til for å vende tilbake til normalen en vakker solskinnsdag. Og i mellomtiden kan de med fordel holde opp med å sutre.
Men sannheten er at det er et stort offer å holde seg hjemme for også de studentene som strengt tatt ikke trenger egne lokaler og utstyr i studieprogresjonen. Realiteten om at arbeidshverdagen punkteres på en trang hybel eller i et kollektiv med tynne vegger, er gjentatt til det klisjéfylte, men tydeligvis for døve ører i regjeringslokalene.
Les også: «Bachelorgradens svanesang»
I motsetning til hjemmekontorarbeiderne som faktisk har en arbeidsgiver pliktig til å tilrettelegge for gode arbeidsforhold, står studentene ressurssvake og alene. Å nekte dem adgang til romslige biblioteker hvor de kan jobbe i fred, ha tilgang på bøker og attpåtil treffe medstudenter på to meters avstand, er i beste fall uvitende. Smitterisikoen er tilnærmet null, «så lenge man følger smittevernreglene».
Det tar seg godt ut å snakke høyt om unge som mister retningssansen og motivasjonen for å fullføre det de har gitt seg ut på: «Vi ser dere, dere skal ikke ta støyten så lenge andre, bedrestilte kan ta den.» Det sitter tydeligvis lengre inne å dimensjonere tiltakene etter ordene. For uansett om det bunner i uvilje eller latskap, avslører regjeringen igjen en fundamental blindsone hva angår studentenes situasjon og behov. Vi ber ikke om en timeplan full av fysisk undervisning. Vi ber ikke om flatfylla hver fredag. Vi ber om en minsteinnsats for å begripe hverdagen både på studenthybelen og på campus.
Det er urovekkende hvor nonchalant regjeringen avfeier studentenes problemer – på samme måte som når de gjennom hele krisen har insistert på at deltidsansatte studenter ikke er arbeidstakere, ved å nekte dem dagpenger. Hvorfor studentmassen er blitt en gruppe som visstnok skal godta å bli behandlet etter en annen logisk standard enn resten av samfunnet, forblir uklart. Og ikke vet jeg om jeg skal le eller gråte; absurd og trist er det uansett.
Les også: «Gjør exphil stort igjen»