Et storsinnet sinnemestringskurs

La meg utdype. Jeg nekter å godta at det er noe galt med verden. Det er meg det er noe galt med. Å tenke slik slår aldri feil. Hver gang jeg har oppdaget et problem med verden, har jeg uten unntak klart å spore problemets opphav til meg selv og mitt indre. Denne min hjemmesnekrede livsfilosofi har virkelig fått kjørt seg i sommer i møte med Ruters (relativt) nye elektriske busser og trikker.

Etter at Ruter rullet ut sine elektriske trikker, har jeg merket meg at de har visse, meget irriterende, medfødte genfeil. Når neste stopp annonseres på høyttaleren på de nye trikkene, faller nesten uten unntak siste stavelse bort. Dette kalles apokope, og er typisk for trøndersk. Vil du ha en pos, eller fler pær? 

Dette har jeg sittet og irritert meg over. Hvorfor i all verden har ikke Ruter greid å få trikkene sine til å snakke i fulle setninger? Min første reaksjon var ren irritasjon, men så tenkte jeg: Skal jeg ikke være litt storsinnet og svelge min egen irritasjon ved å sette meg i trønderens sted? Denne apokopiseringen springer sikkert bare ut av gammelt nag over at ladejarlenes stolte rike ble underlagt østlandsk hegemoni – er det ikke på tide å være litt rause og la dem få kutte noen endestavelser? Ullevål sykehu, Bisl, Jernbaneto. Dette går helt fint!

Jeg har også lagt merke til at det er en rekke abnormaliteter ved de nye elektriske bussene som ble satt i drift tidligere i år. Det første problemet jeg fikk var at jeg ikke greide å åpne dørene. Touch-panelet registrerer ikke alltid at jeg toucher det. Selv om jeg løper opp og ned langs bussen og trykker på alle panelene jeg kan nå, så åpner ikke dørene seg. Min første reaksjon på dette var selvfølgelig ren ergrelse, som raskt utviklet seg til glødende sinne. 

Men så tenkte jeg: Hva er det egentlig som foregår her?

Ved å følge tankerekken begynner det å demre for meg at Ruter antageligvis har en skjult agenda. Det føles som om de vil lede meg et annet sted enn der jeg tror jeg burde dra. Med tanke på alt kaoset når det gjelder kollektivtransporten i Oslo – busser som ikke kommer, busser som ikke starter, busser som tror de er tog – så begynner jeg å mistenke at Ruter har påtatt seg rollen som det moderne menneskes psykopomp. Ruter prøver å lede våre døende sjeler til et bedre liv i det hinsidige.

Antagelig vet jo Ruter veldig godt hvor underverdenen er, med alle sine tunneler på kryss og tvers gjennom byen... Jeg klarer jo bare med min begrensede jordiske intelligens å sette meg kortsiktige mål. Lille ubetydelige menneske meg burde jo ikke være irritert, men snarere sjeleglad for at en overlegen kollektivtrafikkal intelligens styrer mitt liv mot den evige salighets rike, og ikke til jobb.

Så takk (o store) Ruter for at du sender meg på de ruter det kosmisk sett er riktig for meg å fare, ikke de jeg selv tror jeg burde reise. Takk for at du fjerner alt stress fra min allerede stressende hverdag, og sender meg på en sjelelig reise forbi hverdagens trivielle mål. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til neste gang jeg får høre de apokopiserte stoppestedene på trikken, og neste gang jeg ikke slipper inn på bussen.