Knausgård på glattisen

Sjanger: Roman

Forlag: Oktober

Antall sider: 304

Blant funklende stjerner og frosset hav havarerer en ingeniør utenfor Arendal. Året er 1976, og det er en forunderlig kald vinter. Syvert Løyning er strandet, og natta byr på kalde tanker om fortid, nåtid og fremtid. 

Et verk i en serie, men ikke mer

Det er ikke dørgende kjedelig å lese den siste boka til Karl Ove Knausgård. Men det er heller ikke som å lese de tidligere.

Arendal er den femte romanen i den store, magiskrealistiske satsningen «Morgenstjerne-serien». En rask innføring i den nye serien ser omtrent slik ut: det dukker opp en ny, stor stjerne på himmelen. Denne stjernen viser seg å være et symbol på dommedag, hvor de dødes verden møter de levendes. Fenomenet utforskes gjennom flere perspektiver. Særlig bøkene Morgenstjernen og Ulvene fra evighetens skog undersøker (på til tider glitrende vis) uforklarlige hendelser og forstyrrelser i normaltilstanden. Felles for alle de abnormale situasjonene er stjernen på himmelen.

Etter fjorårets Nattskolen, som var enkeltstående i forhold til resten av serien, er forventningene høye til hvordan Knausgård etter hvert skal knytte sammen de løse trådene fra de foregående verkene. Jeg kan gi det vekk med en gang: det skjer ikke i Arendal. Kanskje har han ingen planer om å nøste opp heller.

Sprit, sigaretter og den umulige kjærligheten

Om noe vokser den allerede store floken seg enda større. Vi møter Syvert (faren til Syvert, han vi allerede kjenner fra tidligere bøker). Han er etablert med kone og barn, men hans store forelskelse, Asja, lever i Russland. Asja er en sterk magnet både for leseren og Syvert. For leseren utgjør hun knytningspunktet mellom Russland og Norge, død og liv, og ikke minst knytter hun sammen romanen med de foregående. For Syvert er hun redningen, en muse, som er langt unna geografisk, men som får ham selv nærmere den han vil være – og som til slutt vikler han inn på et spor det blir vanskelig å forlate.

Omringet av is, snø og frosset hav kjølner også Syverts forståelse av sin egen identitet. Vi møter en mann som leter etter sin egen identitet tilknyttet relasjoner rundt seg. Hvem er han for Asja? Hvem er han for barna? Hvem er han for kona? Å ty til spriten som varmeapparat og døyvingsmiddel er sånn sett forståelig, men den besudler vel så mye. Han er en tilfallende alkoholiker, som gjennomgående drikker sprit og øl til nesten enhver anledning. Ikke særlig betryggende er det da at han befinner seg bak rattet i store deler av fortellingen. I en passasje strammer han seg opp – han kan da ikke ramle rundt i sitt eget hjem (han har jo barn!). Denne oppstrammingen av egen karakter etterfølges så av noen dype slurker vodka han har stående i kjelleren.

Å finne et lite øyeblikk i hverdagslivet, for å så blåse det opp til filosofiske refleksjoner om noe større, er blitt merkevare for Knausgård. I årets bok blir dessverre disse refleksjonene korte og dvaske, og man savner skikkelige fraspark og intensitet, slik som i eksempelvis Ulvene fra evighetens skog. Der finner vi spennende og underfundig kalkulerte essay og tankerekker som eksempelvis fremlegger Rilkes syn på døden, oppstandelsestematikk, forholdet mellom natur og kultur, og økokritikk. I denne boka finner vi altså ingenting, i beste fall små spor (noen «sanndrømte» unger i Wales) av lignende. 

Synd for helheten

Det er ikke helt uvanlig å skildre trøblete protagonister og deres selvsentrerte verden. Tvert imot kan det være svært medrivende, didaktisk og ekspanderende for vårt eget selv. I Arendal er Syvert som sagt påvirket av å stå i spenn mellom ulike relasjoner. Dessverre sliter Knausgård med å skrive frem og gi belegg for hans rett og slett ignorante relasjons- og situasjonsforståelse. Vi forstår at han er preget av en til tider vanskelig oppvekst, tungsinn, angst og kjærlighetskvaler, men disse refleksjonene og beskrivelsene blir for korte og upresise. Tross at boka er tettpakka, virker de forhastede. Dette resulterer i en karakter vi har vanskelig å forstå hvorfor opererer som han gjør, og gir de forsøksvise filosofiske, historiske og vitenskapelige refleksjonene svak grobunn. Boka opererer på overflater, og at Syvert er vanskelig å tro på og forholde seg til, er en stor stein i skoa for romanens helhet. 

Den flygende hollender

Likevel har romanen sine lysglimt. Bilkjøring på frosset hav under stjernehimmel. Eksistensialismen som oppstår omringet av trær og snø i mørket. Også morgenstjernen finnes her, men bare i en drøm. En åpen munn roper også «Kalikalikalikalik» på et tidspunkt, det også i drømmenes verden. Vi vet fra tidligere at dette betyr at noen befinner seg på et sted mellom døden og livet - lyden er blitt et slags paranormalt signal.

Richard Wagner og operaen Den flygende hollender virker å være romanens beste attributt. Måten Knausgård fletter historien om Wagner og operastykkets tematikk inn i Syverts egen forståelse av tapt og umulig kjærlighet, er mesterlig. Denne parallelliseringen burde blitt viet mer plass. Helst skulle den i større grad innkapsla hele verket.

Hvis Arendal bidrar til serieprosjektet på noen måte, er det ved å knytte drømmenes verden tettere opp til dødens (søvn er tross alt dødens fetter). Det er også en forsterking i forholdet mellom Russland og Norge i Morgenstjernen-universet. Men hvis jeg ikke hadde lest Ulvene fra evighetens skog og Det tredje riket fra før, er jeg usikker på hvor mye jeg hadde fått ut av årets bok. Fra førstnevnte vet vi at Syvert dør en gang snart etter handlingen i årets bok. At Knausgård ikke spinner historien frem til dette punktet, gir oss kanskje svaret på et spørsmål innledningsvis – han vet enda ikke helt hvordan han skal samle trådene i en større, samlet historie. Da blir serien stående som mer av en utforskning av et bestemt overnaturlig fenomen, sett i lys av virkelighetsnære og vanlige folks erfaringer.

Totalintrykket av Knausgårds nye roman kan minne litt om Syvert selv, som i iskalde omgivelser sklir rundt både fysisk og psykisk, og ikke helt vet hvor han skal. Årets roman sklir også på glattisen – og ender på et sted mellom rumpa og knestående.