– Klimabevegelsen trenger Viagra

Det er fredag ettermiddag. Lufta er kjølig og himmelen lover regn. En stor folkemengde står foran Stortinget med flagg, plakater, banner og en god dose pågangsmot.

– Støre du må høre, få oss ut av oljekjøret! Støre du må høre, få oss ut av oljekjøret!

Ropene fra demonstrantene etterlater ingen tvil om hva som er temaet for dagens demonstrasjon: Klimakrisen, norsk oljepolitikk, og nærmere bestemt det planlagte nye oljefeltet Wisting, 300 kilometer nord for Finnmark.

Det er langt ifra første gang at Eidsvolls plass har blitt samlingspunktet for klimaaktivister som krever en grønnere framtid. For litt over tre år siden la tusenvis av norske barn og unge ned skolebøker og blyanter, og begynte å streike.

På det meste stod det over 20.000 streikende utenfor Stortinget en fredag våren 2019 og krevde klimahandling fra politikerne. Men hva skjedde egentlig med skolestreikbevegelsen? Førte massemobiliseringen til handling?

Tre år senere er svaret fra dagens leder av Natur og Ungdom krystallklart: Massemobiliseringen gav få resultater – politikere tråkket på bevegelsen. Når roping, streiking og demonstrasjoner ikke gir utslag, må man da gå mer drastisk til verks?

Er det tapping av dekk på SUV-er, kasting av tomatsuppe på kjente malerier, eller sperring av veier som må til? Hva er neste steg for klimabevegelsen?

Dette er fortellingen om skolestreikene som feilet og om klimabevegelsen som må gå til revolusjon.

Skremt inn i klimakampen

– Når det gjelder klima så har jeg en slags panikk, forteller spesialpedagogikkstudent Alfa Hansen (19) til Universitas foran Stortinget denne fredagen i oktober. – Det er veldig ubehagelig å bare sitte stille og ikke gjøre noe. Jeg føler at det ikke blir gjort nok, og da må hvertfall jeg gjøre alt jeg kan.

Fra hun var 12 år gammel har Hansen aksjonert for en grønnere framtid. Selv om skolestreikene nå er slutt er det en selvfølge for henne å fortsette å aksjonere. – For meg er det ikke et valg, det eneste riktige er å delta. Vi har kort tid på oss. Alvoret har satt seg i den unge klimaaktivisten. Det er mange følelser i spill.

– Jeg føler egentlig jeg har blitt skremt inn i klimakampen. Jeg kjenner mye på klimaangst og sinne, forteller hun og sier det er deilig å få ut frustrasjonen sammen med andre.

Svensk streikeinspirasjon

Skolestreikene, også kjent som Fridays for Future-bevegelsen, traff dette behovet som Alfa Hansen og mange andre kjente på. Barn og unge over hele verden fikk et utløp for klimafrykten sin. Det resulterte i en historisk politiske mobilisering.

– Plutselig ble skolestreik den store greia i populærkulturen, forteller Andreas Randøy. Han jobber som rådgiver i Greenpeace og satt i sentralstyret til Natur og Ungdom da streikeeventyret begynte.

– I 2018 var det lokalvalgkamp i Sverige. Da holdt Natur og Ungdom en solidaritetsmarkering for Greta Thunberg her i Norge. Etter markeringen ballet det fort på seg og skolestreik ble et internasjonalt fenomen.

– Det kom en ny klimarapport som slo fast at ingen nye oljefelt har plass i karbonbudsjettet. Samtidig hadde NU og Greenpeace et klimasøksmål her i Norge som skapte mye engasjement. Randøy fikk drøssevis med personlige henvendelser fra unge som ville ha flere demonstrasjoner.

I mars 2019 samlet over tjue tusen skoleelever seg for å streike i Oslo. – Iblant kommer det opp en sosial bevegelse og da må man gripe tak i den. Skolestreikene var et slikt engasjement som plutselig kom. NU skapte ikke engasjementet, men vi organiserte det. Vi tilrettela for demonstrasjoner og satte konkrete politiske krav.

Randøy poengterer at slike store bevegelser er noe helt unikt som springer ut av et levende engasjement. – Jeg hører iblant folk si at skolestreikene burde begynne igjen, men da har de ikke forstått hvordan slike bevegelser fungerer. Ingen kan bestemme at det skal skje akkurat nå, vi kan ikke skape engasjement kunstig.

Engasjementet lever

Tilbake på Eidsvolls plass er Alfa Hansen klar på at engasjementet for klima ikke er noe mindre nå. – Jeg opplever at folk bryr seg veldig mye om klima, men ikke alltid orker å engasjere seg, sier hun og legger til: – Kanskje folk synes det er litt ubehagelig fordi klimakrisen er så stor og skummel?

Leder i Natur og Ungdom Gina Gylver er også til stede på Wisting-demonstrasjonen. Hun er enig i at Thunberg-generasjonen fremdeles bryr seg om klima, og har klare meninger om hvorfor hun tror Fridays for Future dabbet av.

– Klimastreikene var en bevegelse med veldig lav terskel for å bli med, noe mange unge som kjente på frykt trengte. Hun mener grunnen til at Thunberg-bevegelsen visnet delvis ligger i at mange ikke meldte seg inn i partier eller organisasjoner etter streikene.

– Når folk ikke organiserer seg får man ikke gitt skolering i hvordan man skal bruke engasjementet, og da er det vanskeligere å holde på det, slår hun fast. Når koronapandemien kom på toppen av det igjen, bemerker Gylver at engasjementet ble drept.

– Spesielt når mange trodde FFF skulle bli et vippepunkt i klimakampen, noe som ikke skjedde. Mange faller fra når de ser at det ikke skjer noen endring i politikken. Og Gylver er tydelig på at endringene ikke skjedde.

Tråkket på av politikerne

– Hvis det ikke skjedde noen endring i politikken, kan man egentlig si at skolestreikene fungerte?

– Per nå har vi ikke et politisk system for å møte slike store bevegelser, verken i Norge eller internasjonalt. Det er utrolig skuffende at politikerne ikke klarte å møte oss og forstå hva som må til, sier Gylver.

– De reagerte ikke på massemobiliseringen. Gylver understreker at streikerne la fram flere krav til politikerne som ikke ble tatt hensyn til.

– Vi hadde konkrete krav, blant annet om å stoppe oljeletingen og bedre klimabistand. I Norge kan ikke politikerne si at de lyttet til skolestreikene. Mange politikere tråkket på bevegelsen, og flere tok den ikke innover seg.

I juni 2019 la deler av den daværende opposisjonen på Stortinget frem en rekke krav på vegne av de klimastreikende. Blant kravene var strengere utslippskrav, slutt på nye oljeutvinningstillatelser, erklæring av klimakrise, et nytt klimaforlik og opptrapping av klimabistand.

Samtlige av forslagene ble nedstemt. Likevel ser ikke Gylver bare mørkt på skolestreik-kapittelet i norsk klimahistorie: – Skolestreikene har flyttet norsk politikk. Alle snakker om klima nå. Handlingsrommet og debatten er flyttet, mye på grunn av skolestreikene, og det er kjempeviktig for klimasaken.

Oppskriften på revolusjon

En som har tydelige meninger om hva klimabevegelsen må gjøre og ikke gjøre er Nina Witoszek. Hun er forskningsleder ved Universitetet i Oslos senter for utvikling og miljø (SUM), og mener klimademonstrasjonene må ta en ny retning.

– For å få endring i kulturelle vaner og livsstil kreves konstruktive handlinger og dialog. Dagens unge har mye på hjertet, men de når ikke målene sine ved å stå å protestere i sin egen boble.

Med glimt i øyet forteller hun at hun vet hvordan man lager en revolusjon som blir en suksess. Hun har nemlig personlig erfaring med hvordan man setter i gang store samfunnsendringer.

– Som ung student begynte jeg å samarbeide med en stor, anti-autoritær bevegelse i Polen som het Solidarność. Denne bevegelsen bidro til kollaps av Sovjetunionen i 1991, forteller hun ivrig.

Nå ønsker Witoszek å dele sine erfaringer fra den demokratiske revolusjonen i Polen med dem som ønsker klimarevolusjon i Norge.

– Da jeg så de protesterende elevene før pandemien tenkte jeg «her kommer det en ny bølge med ‘grønn romantisme’». Jeg var veldig optimistisk og begeistret for bevegelsen, sier hun og legger til: – Det jeg beundrer ved skolestreikene er planetpatriotismen– en fantastisk energi blant de unge som engasjerer seg for å redde jorda. Denne patriotismen er noe unikt ved den nye ungdomsbevegelsen.

Engasjementet for skolestreikene mener Witoszek var helt enestående. – Det Greta Thunberg gjorde i løpet av et år var noe ingen politiker fikk til, nemlig å trekke oppmerksomheten mot klima som noe som stjeler fremtiden fra ungdommen.

Plakatbærerne må handle

Selv om Thunberg-generasjonen på mange måter var fantastisk, har den fremdeles en vei å gå, mener Witoszek. Hun vil at klimabevegelsen skal la seg inspirere av friluftsmann og filosof Arne Næss, hennes tidligere kollega.

– Arne var en mester i å forene aktivisme og tanke. Han var søkende og forsøkte hele tiden å fornye sin filosofi. Det er denne søkende innstillingen Witoszek etterlyser blant de unge aktivistene.

Hun trekker fram et eksempel med den tidligere kollegaen: – Arne gikk ofte ned i første etasje i kontorbygget vårt for å spise lunsj med folk som solgte Mercedesbiler. Vi må forstå våre opponenter, sa han. Vi har alltid noe å lære fra våre motstandere, vi må være åpne for nye impulser og ha en inkluderende mentalitet.

En slik åpen mentalitet er en mangelvare i dag, mener Witoszek.

– Hvor er dialogene? Vi må begynne å åpne oss, akkurat nå har vi en unik sjanse nå, sier hun oppglødd.

– Verden brenner, men det jeg ser er en gruppe triste, fortvilte og sinte unge mennesker som står foran parlamentet i regnet og skriker. Eller som står på Blindern med plakater hvor det står «Vi vil ha handling som leder til forandring».

Ifølge Witoszek må plakatbærerne selv endre sine handlinger slik at de leder til forandring.

Incest i klimabevegelsen

– Generasjonen til Greta Thunberg streiket veldig mye i sin egen boble av sinne og fortvilelse. Det er et slags incestuøst element i den unge klimabevegelsen. Man snakker bare med sin egen familie. Incest er som kjent lite gunstig, det samme gjelder overdrevne fiendebilder, forteller seniorforskeren.

– Det å bli sint og si «how dare you?!», fungerer ikke lenger. Å spille på negative følelser eller lage overdrevne fiendebilder er også feil sti å ta. Witoszek poengterer at man ikke treffer opponentene sine ved å irritere dem, det gir ingen forandring av syn. For å få gjennomslag i klimakampen må man heller å bygge allianser.

– Klimabevegelsen må bygge et prosjekt sammen med sine opponenter slik vi bygget et anti- autoritært samarbeid med alle samfunnsgrupper i Polen, sier hun. Vi trenger en allianse som er så bred som mulig. Bare da får vi gjennomslagskraft.

Witoszek trekker flere paralleller mellom den polske revolusjonen og dagens klimakamp. – Det var en tid da vi trodde vi hadde en håpløs sak. Vi trodde det Sovjetiske imperiet hadde alt for stor makt og at vi som unge aktivister var for svake. Likevel seiret vi.

På lag med kapitalismen

Så hvordan skal klimaaktivistene gjøre sitt neste trekk? Den tidligere revolusjonære kommer med følgende tips til fremadstormende klimaaktivister:

– Send en delegasjon for å snakke med sjefen i Equinor eller lederen for oljefondet, og se hva dere kan oppnå sammen. Forplikte dem til et samarbeid med dere!

Det kan virke paradoksalt at den grønne Thunberg-bevegelsen skal samarbeide med de store industrielle guruene, men Witoszek mener at nettopp her er det mye å hente.

– Lær av kapitalistene! Aksjonistene må matche den innovative, kreative ånden som industrien har. For at ikke Greta Thunberg sin bevegelse skal avgå ved døden trenger den å gå inn i en ny konstruktiv fase, er Witoszek klar på.

– Klimabevegelsen trenger litt mer Viagra! Noe som gjør at man blir inspirert heller enn å føle seg sint eller skyldig, avslutter hun.