Det er så forbanna kaldt på lesesalen

Etter bare et par timer på lesesalen må jeg pakke bøkene sammen og dra hjem. Jeg har verken dårlig tid eller noe jeg skal, og jeg er heller ikke sulten. Jeg har ikke blitt ferdig med arbeidet mitt engang, faktisk har jeg masse lesing igjen. Jeg må forlate lesesalen alt for tidlig, fordi det er så forbanna kaldt på lesesalen.

I november 2022 innførte UiO energitiltak på campusene. Det innebar blant annet å senke temperaturen på lesesalene til 19 grader. Ideen kom fra et godt sted. Det er miljøvennlig, økonomisk, solidarisk. Beskjeden kom i en tid med høye strømpriser og en nylig utbrutt krig i Europa.

Det sitter derfor langt inne for meg å klage på temperaturen. Min egen klimaskam har gjort at jeg har vært stille for lenge. Det er vanskelig å heve stemmen på en stille lesesal, omringet av islendergensere og gjenbrukbare kopper. Kanskje er det nettopp disse strikkegenserne som har beskyttet studentene mot de kalde dagene på lesesalen. Kanskje sitter vi alle i en stille aksept om at vi skal lide for klimaet

Kanskje er de kalde lesesalene del av en større konspirasjon UiO har for at vi aldri skal forlate universitetet. Kulden har tvunget meg hjem til bråkete kollektiv og travle kafeer. Der klarer jeg ikke å konsentrere meg. Den fremmede mannen jeg bor med spiller Playstation med høy lyd hele dagen. Den nærmeste kafeen har ikke internett. Jeg består ikke eksamen. Jeg tror jeg må være på UiO for alltid.

Det er allerede kjedelig nok å lære om språkvitenskap, men det blir helt umulig når hele kroppen går inn i overlevelsesmodus. Jeg prøver å streke under viktige begreper i norsk morfologi, men hånda mi skjelver. Den eneste tanken i hodet mitt er at jeg kommer til å få urinveisinfeksjon av de kalde stolene. Jeg gir opp og bestemmer meg for å rive ut sidene av boka for å lage bål. Jeg har glemt alt jeg har lest uansett.

I skrivende stund sitter jeg på en kafé og stirrer på et skilt hvor det står «We don’t have WIFI, talk to each other :)» og jeg finner ut at det bare er én ting jeg kan gjøre. Jeg må dra tilbake til Sophus Bugge, jeg må kjøpe en ny islendergenser og holde kjeft. Jeg aksepterer at ingen kulde kommer til å være sterk nok til at jeg våger å stå imot miljøforkjemperne på UiO.

Vi har vel ikke noe annet valg enn å fryse på lesesalen, stryke på eksamen og lide for klimaet. Det er vel bare en liten del av den ellers store prisen vår generasjon betaler for Norges elendige klimapolitikk.