– Vi kan ikke ødelegge naturen uten å ødelegge oss selv

— Meditasjon handler i stor grad om å ta vare på seg selv, men jeg tror akkurat det samme gjelder vårt forhold til naturen. I stedet for å se på den som en ressurs, noe vi kan bruke opp, må vi erkjenne at den har verdi i seg selv, sier psykologistudenten Dominic Munton (34), der vi vasser innover i Østmarka, i varme klær og våte joggesko.

Det er midt i april, og vinteren som skulle ha vært over, har kommet med en krampaktig tilbakekomst. I sentrum er bakken våt og sleip av sludd, men her oppe på Haugerud omringes vi av et tett, hvitt lag. Munton kom hit etter å ha blitt kjent med sin nåværende kone i en økolandsby i Sverige, der han meldte seg frivillig til å bygge landsbyens første hus. Han ble kjent med flere likesinnede, og oppholdet der medvirket til at klimaengasjementet kom gradvis.

Munton mener meditasjon kan bidra i kampen mot klimakrisen på flere forskjellige måter.

— Jeg tror at å meditere kan bidra til å viske ut alle disse kunstige skillene vi har satt opp mellom mennesker, planter og dyr, sier Munton.

Les også: Ny rapport viser vårt «skjulte» klima­av­trykk

Grensene løses opp

For å løse klima- og miljøkrisen er det behov for å tenke annerledes. Men kan det å sitte stille og la tankene strømme bidra til at vi vekkes fra dvalen og begynner å handle?

Da Anders Stai Fougner (27) begynte å meditere, forandret virkelighetsforståelsen hans seg, og i den nye forståelsen slo klima- og miljøengasjementet røtter. Universitas møter ham på Blindern, der han forsøker å finne et sted å lese i fred. Han tar for tiden opp fag for å komme inn på psykologistudiene.

— Du innser at det ikke er noen klare grenser i naturen, sier han og kikker ned mellom trærne som begynner å få knopper rundt Villa Eika.

— Så ja, den klisjeen om at du er i ett med naturen, den er sann. Da følger engasjement for klima ganske naturlig av det. Hvis det blir en folketing, tror jeg det kan gjøre en forskjell. Og det tror jeg det kan bli, litt som trening er nå.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

I dypet av meditasjonen

Det forskes stadig mer på sammenhengene mellom meditasjon, mindfulness og bærekraftig livsstil. Nederlandske Ute Thiermann ved Imperial College London har skrevet doktoravhandling om meditasjon og bærekraft. Forskningen som gjøres, kan bekrefte opplevelsene Fougner og Munton har hatt etter å ha begynt med meditasjon.

— De som fortsetter å meditere, og ikke gir seg etter den første, tunge fasen, forandrer seg. Da kjennes gevinsten på et dypere nivå, noe som motiverer til å forplikte seg mer til meditasjonen, sier Thiermann og fortsetter:

— Da ser vi at livsstilen endrer seg og blir mer bærekraftig, fordi man genuint forandrer perspektivene sine på livet.

Thiermann har basert forskningen sin på intervjuer og oppfølging av mennesker som driver meditasjon på tre nivåer: nybegynnere, de som gjør det innimellom, og de som praktiserer mer avansert. I undersøkelsene av disse tre gruppene har hun identifisert en trend: De som driver avansert meditasjon, har også mer miljøvennlige vaner.

Thiermann er i gang med å undersøke det, men det er foreløpig uklart om meditasjon fører til en mer bærekraftig livsstil, eller om personer som mediterer, uansett ville levd mer bærekraftig — med eller uten meditasjon i livene sine.

— Hvem har vært med på forsøkene? Er det mennesker som i utgangspunktet er mer tilbøyelige til å leve bærekraftig? Hvordan ville meditasjon fungert på en hardnakket klimabenekter, for eksempel?

— Det spørsmålet er det ingen som har svart på ennå, fordi det er vanskelig å få de menneskene til å meditere, sier Thiermann og ler.

Hun understreker at «autopilot» er et viktig stikkord, og at det er tydelig at meditasjonen gjør oss i stand til å skru av autopiloten som styrer oss gjennom en konsumbasert hverdag.

— Vi ser at folk vekker bevisstheten, og at de vekker hjertet. Ved å vekke hjertet utvikler de dypere og mer tilfredsstillende relasjoner med andre mennesker, men også med naturen, forteller Thiermann.

— Det er en viktig del av å motivere mennesker til å faktisk begynne å være oppmerksomme overfor naturen. Da forstår vi at om verden lider, kommer vi til å lide, fordi vi er sammenvevd.

Trollbundet av egen tankestrøm

Fougner har meditert aktivt i fire år. Da sitter han stille i en halv til halvannen time om dagen, med blikket vendt innover, trollbundet av sin egen tankestrøm. Nå snakker han begeistret om virkningene det har hatt.

— Det er det mest spennende jeg har gjort med livet mitt. Det er et brudd med virkeligheten slik du tror den fungerer, som om du skulle ha våknet en morgen og plutselig ha superkrefter. Man får jo en tro på at alt er mulig, sier han.

Men for å stanse irreversible endringer i naturen hjelper det ikke å sitte og tenke. Det krever handling.

— Det som avgjør om folk handler på klima og ikke bare sier at de bryr seg, det er graden av tilknytning de føler til naturen.

Med meditasjonen vokste følelsen av behovet for akutt handling seg sterkere. Som Munton er han medlem av Extinciton Rebellion, som er kjent for aksjoner med ikke-voldelig sivil ulydighet. Selv om han ikke er med i den daglige organiseringen, stiller han opp når det trengs.

— Jeg har vært på glattcelle et par ganger. Jeg er litt kanonføde når det er aksjon: møter opp og blir arrestert.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Les også: –⁠ Nakenhet betyr ikke nødven­digvis sex

Veien mot et rikere liv

— Mange aktivister har en oppfatning av at de må være sinte for å utrette noe. Selv vil jeg si at handlinger utført i sinne gjerne ender med å provosere frem enda mer sinne i andre. Om vi skal få til endringer i klimakampen, så hjelper det ikke å bare stå og skrike mot alle som ikke forstår, sier Munton.

— Meditasjon kan hjelpe ved at handlingsmønstre i større grad bygger på ro og medfølelse, fremfor sinne og aggresjon.

Selv levde Munton lenge uten å forstå betydningen av å være i kontakt med sine egne følelser, før han oppdaget meditasjon. Som åtteåring ble han sendt på kostskole, og der lærte han sakte, men sikkert å skru av følelsene sine når savnet etter familien oppsto. To mislykkede bachelorgrader, mange reiser og et opphold i en svensk økolandsby måtte til før Munton forstod at bedre kontakt med egne følelser også er veien til et rikere og mer bærekraftig liv.

— Jeg pleide å være veldig sint. Jeg følte at alt «de voksne» hadde lært meg, var feil. Alt var vanskelig, og jeg så ikke hvordan en utdanning kunne hjelpe meg med å løse problemene mine som allerede føltes pressende, sier Munton.

Følelsen av håpløshet gjorde at han søkte løsninger. Et møte med psykedelika tidlig i tjueårene skulle vise seg å bli en øyeåpner.

— Jeg følte et nytt nivå av kjærlighet, fred og selvaksept som jeg aldri hadde vært borti før. Det var som en pekefinger som viste at mer var mulig. Plutselig innså jeg at kroppen min og det som bor i meg, rommet mye mer enn jeg tidligere hadde forstått, sier Munton.

Det var likevel etter en reise til India, til Dharamsala i Himachal Pradesh, at han oppdaget hvilke effekter som kunne oppnås gjennom yoga og meditasjon. I Ladakh ble han introdusert for meditasjonsmetoden vipassana, som skal være meditasjonsteknikken som ligger nærmest Buddhas lære. Vipassana betyr omtrent «å se ting som de virkelig er».

— Gradvis fant jeg verktøy som hjalp, jeg ble mer nysgjerrig på både mine egne og andres følelser, jeg stilte spørsmål ved hva jeg kunne endre, og hvor bra livet egentlig kan være, sier Munton.

Helikoptereffekten

I begynnelsen er meditasjon tungt, og mange gir opp. Bivirkninger kan være kjedsomhet, stive knær og ubehagelige møter med underliggende angst og depresjon.

— Det skal mye kognitiv anstrengelse til å meditere. Fordelene ligger et stykke ned i veien, sier meditasjonsforsker Thiermann.

For både Munton og Fougner fungerte psykedelika som et kikkhull inn til virkningene langvarig meditasjon gir.

— Jeg begynte å meditere aktivt da jeg skjønte at det var en måte å gradvis bygge den sinnstilstanden jeg opplevde første gang jeg tok psykedelika, på, forteller Fougner.

— Jeg følte utrolig stor takknemlighet og glede ved det å være i live. Så skjønte jeg at mye handler om mental tilstedeværelse. Det prøver man å bygge gjennom meditasjon.

Forskeren Thiermann snakker om psykedelika som en meditasjonsboost. Hun har ikke forsket på det selv, men nevner at det har blitt gjort forskning på det ved Imperial College London, der hun tok sin doktorgrad.

— Forestill deg et fjell, og på toppen av fjellet finnes en dyp innsikt, forteller hun fra frokostbordet sitt i Boston.

Les også: Sensur: Tanke­po­liti eller internetts rengjø­ringsmopp?

— Når du mediterer, er du nødt til å gå hele veien, sakte, men du tar innsiktene fra stien med deg, det er en stiens lærdom. Når du kommer til toppen og ser ned, får du en fantastisk, dyp innsikt og oversikt over deg selv og verden.

Med psykedelika, fortsetter hun, kan du forestille deg et helikopter som tar deg til toppen.

— Du får litt av den samme opplevelsen, men ikke evnene eller forståelsen av hvordan du kan bruke disse innsiktene videre i livet.

Fougner er enig i denne beskrivelsen, men legger til at psykedelika også kan være en inngangsport til meditasjon, som for mange høres fryktelig kjedelig ut.

— Psykedelika gir deg en umiddelbar opplevelse av at virkelighetsoppfattelsen kan bli så fundamentalt annerledes, sier Fougner, før han legger til:

— Men jeg er ikke helt naiv, da. Det er ikke sånn at hvis vi hadde puttet LSD i drikkevannet, så ville klimakrisen ha vært løst. Selv om jeg tror det hadde hjulpet litt hvis flere folk hadde hatt psykedeliske opplevelser.

Fougner forteller også at det første ordentlige møtet han hadde med Excinction Rebellion var på en psykedelisk konferanse i London. Der snakket de om psykedelika, miljøengasjement og forskning som viser at ikke-voldelige opprørsbevegelser historisk sett har ført til endringer.

— Det likte jeg da, for da er det en plan, vi skal ikke bare gå ut og bråke og håpe at noe skjer, men det er et konkret mål.

Han trekker frem at sivil ulydighet ofte blir oppfattet som destabiliserende. Selv oppfatter han det mer som aktivt borgerskap.

— Det er et større problem at folk ikke engasjerer seg i politikken, enn at noen engasjerer seg for mye.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Fra handling til holdning

En norsk forsker som har sett på sammenhengen mellom mindfulness, meditasjon og bærekraftighet, er Gunaketu Bjørn Kjønstad. Han er gestaltterapeut og underviser i mindfulness, blant annet ved Oslomet. I møte med studenter omtaler han gjerne mindfulness som oppmerksomhetstrening, der målet er å lære bort en mer oppmerksom og empatisk form for kommunikasjon.

— Jeg tror meditasjon har stort potensiale til å skape holdningsendring til fordel for miljøet, at det kan bidra til mer miljøvennlig atferd, sier han.

Det første steget er å bli oppmerksom på hvilke livsbetingelser vi lever i, mener Kjønstad.

— Mye forskning tilsier at vi ikke klarer å opprettholde et gunstig klima for mennesker med det forbruket vi har nå. Men en forutsetning for endring er jo en motivasjon for å skulle endre. Så det å kultivere en oppmerksomhet mot at endring trengs, kan etter hvert bidra til endring.

Han mener et viktig grep er å se på hvordan konkret handling kan bidra til endring i holdning. Hvis vi endrer atferd gjentatte ganger, er det sannsynlig at også holdningene våre endres på sikt.

— Det er noe forskning som tilsier at atferd fører til holdningsendringer, så det er litt spennende å utforske en kombinasjon av fokus på det indre via meditasjon og det ytre med faktisk atferd.

— En annen motivasjonsfaktor er jo hvis man kultiverer oppmerksomhet overfor naturen på en måte at man faktisk setter pris på den, legger han til.

Å fordele skyld og skam er ikke alltid er det beste grepet dersom målet er å få flere til å gjøre grep for å lede et mer klimavennlig liv, tror Kjønstad.

— Kjeppen kan skremme, men det er jo ikke alltid så effektivt.

Han er likevel klar på at en blind tro på meditasjon i seg selv kan være kontraproduktivt:

— Det er farlig å tenke at meditasjon er en løsning i seg selv, og at det er enkelt. For det er det ikke. Man må ha en levende praksis i det for å lære det bort. Og det kan være vanskelig. Man kan oppleve store hindre. Men disse hindrene er som gjødsel til personlig og samfunnsmessig utvikling.

Endringsagenter

Professor i samfunnsgeografi og klimaforsker Karen O’Brien støtter på lang vei Thiermann og Kjønstads funn. Gjennom sin egen forskning og undervisning ved Universitetet i Oslo bidrar O’Brien med å forklare de sosiale og menneskelige sidene ved klimaendringer. I likhet med Kjønstad har O’Brien lite tro på pisk for å motivere folk til tro på endring.

— Vi må se på personer som løsninger. Ofte blir folk redusert til problemet. Jeg tror vi ofte undervurderer både vår individuelle og vår samlede kapasitet for å skape endring, sier hun.

For at vi skal være til stede og i balanse med oss selv og verden rundt oss, trenger vi å skjerme oss fra støyen som omgir oss, mener O’Brien. Vi trenger rett og slett litt ro i tankene våre, et avbrekk for å se mønstre og sammenhenger. En måte å gjøre det på er ifølge henne gjennom nettopp meditasjon.

— Poenget er at når vi selv har det bedre og føler at vi er verdifulle, er vi også bedre rustet til å ta valg som er bedre for et større fellesskap enn bare oss selv. Det ligger mye kraft i positive erfaringer.

Men det holder ikke å lene seg på bare atferdsendring og tekniske løsninger hvis vi skal snu utviklingen i riktig retning, mener samfunnsgeografen. Vi må se på hvilke problemer vi faktisk er nødt til å løse, og hvilke samfunnsstrukturer som er med på å opprettholde dem. Økte klimagassutslipp eller plast i havet er et resultat av den teknologien og det samfunnet vi har skapt. For å få til et skifte må folk settes i sentrum og sees på som endringsagenter, ikke trøbbelmakere.

— Hvis vi blir for opptatt av å se på kun de tekniske løsningene, er det lett at vi ender opp med det motsatte av den ønskede effekten: det som kalles Jevons paradoks, der teknologiske fremskritt øker, i sedet for å redusere, forbruket, sier hun.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

— Tror du meditasjon og en sterkere følelse av å leve her og nå gjør oss mindre opptatt av økt forbruk og konsum ved at vi blir oppmerksomme på at det finnes viktigere ting her i livet enn det neste beste?

— Det kan være problematisk å si at meditasjon og konsum alltid er motsetninger. Det finnes mange mennesker der ute som mediterer og samtidig har et veldig høyt forbruk. Det handler også om hva du retter tankene dine mot.

I ett med omgivelsene

Snøen ser ikke ut til å stoppe å lave ned over Haugerud. Etter gåturen i marka inviterer Munton Universitas opp i leiligheten sin, i tiende etasje, med utsikt over det som kan virke som hele Oslo Øst. Da han hadde sin første kontorjobb i Bristol som 16-åring, syntes han den voksne verden virket trist og grå. Leiligheten han nå bor i, står i sterk kontrast til oppfatningen: en knallgrønn sofa, turkise hyller, grafiske kunstverk på veggene og en myriade av planter vitner om at voksenlivet ikke trenger å være ensfarget.

— Jo tettere kontakt jeg fikk med meg selv som et levende vesen, jo lettere ble det for meg å sette pris på andre levende vesen, sier Munton. Han betrakter plantene som strekker seg ned fra hyllene på veggen ovenfor spisebordet vi sitter ved.

— Jeg har alle disse plantene, og det er noen store og noen mindre, noen som er litt skadet, men de er i live. De endrer seg, de vokser, på sin egen måte og i sin egen fart, og jeg har blitt veldig glad i å sørge for at de lever, fortsetter han.

Og når man i større grad blir klar over hvordan sitt eget atferdsmønster påvirker andre, er det vanskelig ikke å tenke på konsekvensene hver gang man står overfor et valg, mener Munton.

— Om jeg sårer deg, sårer jeg meg selv. Om jeg går ut og ødelegger naturen, ødelegger jeg meg selv. Man trenger ikke et filosofisk perspektiv for å innse at vi ikke handler på denne måten. Det er bare å se ut av vinduet: Vi har ødelagt naturen som om naturen ikke var oss, sier Munton.

— Nå er naturen i ferd med å slå tilbake, for vi kan ikke skille oss fra den. Vi kan ikke ødelegge naturen uten å ødelegge oss selv.

Les også: Beboere i økolandsby har 60 prosent lavere klimagassutslipp enn en vanlig danske

Denne artikkelen er et samarbeid mellom Universitas' klima- og kulturseksjon.