Meritokrati eller myte?

Etter en lang studiedag kom jeg hjem, trett og sliten, og litt ekstra kort i lunta kanskje. Sofaen skrek til meg (jeg var ikke vond å be), jeg dro fram den evige tidstyven (Instagram), og begynte å «scrolle». Kunne dette gi meg litt avslapning?

Nei da. Plutselig dukker en Petter Stordalen opp, med en gjeng studenter fra NTNU som sammen roper «endelig mandag!». Jeg ble så oppgitt at heller enn sofaen vokste det frem en uventet dragning mot å ty til høygaffelen.

Jeg er luta lei, og med bekymring stiller jeg meg kritisk til hvordan vi, ofte uten refleksjon, beundrer og ser opp til milliardærer - eller legitimerer dem ved å fremstille dem som «folkelige», bare de er litt greie, eller har på seg en eller annen mystisk rød lue. Denne legitimeringa skjer både på individnivå, og i samfunnet som helhet, særlig gjennom mediedekningen, der de altfor ofte behandles som kjendiser snarere enn maktpersoner som bør møtes med kritiske spørsmål.

Er vi blitt så klasseblinde overfor de strukturer som opprettholder urettferdighet, særlig i en tid preget av individualisme og selvoptimalisering, at vi ikke evner å se hva som ligger under overflaten av en satirisk dårlig «happy monday»?

I vår tid lever vi ikke ut den kapitalistiske karikaturen av en eller annen riking som sammensatt av halvt flesk og halvt flosshatt, jager utslitte arbeidere i en eller annen fyrstikkfabrikk. Men likevel representerer Stordalen og andre milliardærer en enorm ulikhet og urettferdighet – og derav dets alvorlige konsekvenser for mange.

Det er viktig at vi evner å legge merke til parallellen mellom liksom-folkelige typologiske figurer som Stordalen eller Olav Thon – og over hundretusen i behov for mathjelp, foreldre som krangler i økonomisk tvil eller marginaliserte unge uten råd til verken bursdag eller fritidsaktiviteter. For bak enhver «glad-mandag», er det kanskje ikke en så «glad-mandag» for andre.

Denne ulikheten og dets psykologiske, samt sosiale konsekvenser gjør ikke livet bare mer krevende på bunn, men avdemokratiserer også samfunnet når pengene samles på topp.

Den nyliberale velferdsstatens retorikk om «lik mulighet» maskerer en brutal virkelighet: den forvandler strukturell ulikhet til individuell svikt. Det økte fokuset på individuelle prestasjoner i Vesten har styrket ideen om et meritokrati med klare vinnere og tapere. Man fortjener sin skjebne, og dét på bakgrunn av «talent» (eller mangel på «talent»). 

Og i Norge lyder historien meget godt om vårt kjære og gode «meritokrati». Det propageres dermed indirekte for at flaks, klassebakgrunn og tilfeldigheter er betydningsløse drivere for å ha oppnådd høye posisjoner. Konsekvensen blir da at vi ser opp til, og beundrer dem som har oppnådd idealet om økonomisk suksess. Dess mer overbevisende fortelling om meritokrati – dess mindre legger man merke til privilegier: vi blir klasseblinde.

Samtidig oppfordrer sosiale medier stadig vekk til å ta full kontroll over egne liv, noe som passer dem med makt, da det fraskriver dem ansvar og legger byrden på individet. Økonomisk suksess er visst opp til oss selv, og i den anledning var vi så «heldige» å få tips fra Stordalen i Universitas for to utgaver siden: For å bli like suksessfull som en milliardær må du sove åtte timer og aldri gi opp. Det er latterlig. Muligheter er ulikt fordelt, og virkeligheten langt mer kompleks. 

Vi liker å tro at det ikke er forskjell på folk – og at vi er et klasseløst samfunn. Men dette stemmer ikke. De siste 20 årene har ulikheten økt: «vanlige folk» er blitt færre, mens både fattige og rike har blitt flere. 

La oss heller skattlegge de store bandittene – milliardærer – og i stedet beundre våre ekte helter: helt alminnelige folk som hjemmesykepleiere, lærere og renholdere, som hver dag får samfunnet til å gå rundt uten å høste milliardgevinster for innsatsen. De står opp hver morgen og yter etter evne, uavhengig av om det føles som en «glad-mandag» eller ikke.