Ber vi om for mye?

Min generasjon har mye å være stolt over. Vi snakker mer og åpnere om psykisk helse enn tidligere generasjoner; grunnet metoo vil jeg hevde at den generelle respekten for andres grenser har økt; og ikke minst er det faktisk vi som virkelig har satt klimakrisen på dagsorden.

Jeg har derimot ett oppgjør å ta med min egen generasjon. Klager vi for mye? Er vi rett og slett oppdratt til å skulle forlange alle mulige rettigheter uten å se på våre ansvar? La meg prøve å forklare.

Les også: "SiO er intenst udemokratisk"

I en [kommentar i Universitas](aa) forrige måned skrev Bjørn Winquist at vi studenter må sørge for å bli hørt og prioritert i den nye regjeringens budsjetter. Her argumenterer han blant annet for at vi ikke kan ta det for gitt at vi blir ivaretatt. Det er nemlig flere grupper de påtroppende regjeringspartiene har lovet gull og grønne enger. Winquist mener derfor at studenter har en viktig jobb å gjøre fremover for å sørge for at nettopp vi blir prioritert.

Hvem skal da nedprioriteres til fordel for oss? Køene til psykologer er altfor lange både for studenter og andre, og jeg har jobbet nok i barnehage til å se at det mangler av midler til god nok bemanning og støttepedagoger til de som virkelig trenger det. I forrige ukes Universitas kunne vi lese om [en kronisk syk student](bb) som ikke blir ivaretatt av SiO. Klart er det nok av tilfeller der studenter trenger ekstra tilrettelegging eller høyere studiestøtte. Nettopp da er det viktig at vi kommer disse studentene i møte. De aller fleste studenter, derimot, klarer seg faktisk med det de har. La oss ikke kreve mer, men heller rope ut om at de som virkelig har behov for det, skal bli prioritert!

Les også: "Hvor er universitetet mitt, Oslomet?"

For vi har det jo faktisk det utrolig bra. Utrolig bra, spør du? Vi får jo null og niks! Mange av oss må jobbe, selv om vi skal være fulltidsstudenter! Dukket dette opp i hodet ditt nå, så forstår jeg deg veldig godt, men jeg vil likevel be deg om å tenke litt større. Utenfor Norden, med unntak av noen få europeiske land, kan du se langt etter både studiestøtte og studielån. Ikke bare det, men du må betale for å studere. Det koster nemlig penger å drive læresteder. No shit, sier du? Men akkurat dette glemmer vi ofte, fordi vi tar for gitt at vi skal slippe å betale for utdanningen vår. Staten betaler for at vi skal få utdannelse, og de både gir og låner penger til oss for at vi skal ha mulighet til å leve som studenter. Og godt er det!

Men trenger vi mer? Det er mulig at drømmen om fulltidsstudenten er død, men hvor mange studenter kjenner du egentlig som studerer effektivt 37,5 timer i uken? Det jeg elsker mest ved å være student er jo nettopp friheten det gir meg: samtalene jeg har mellom leseøktene på Blindern, de mange kaffepausene og prokrastineringen. Tar jeg meg en øl på torsdag, kan jeg faktisk sove ut på fredagen dersom jeg ønsker det. Dette er et enormt privilegium! Vi har det bra! For ikke å snakke om feriene. Det å ha sommerjobb eller deltidsjobb er kanskje et ork, men i arbeidslivet er feriene langt kortere, og arbeidstiden som regel mer tvungen. I den friheten vi har som studenter, må vi innse at det ligger et visst ansvar. Et ansvar om å selv sørge for de ekstra pengene vi gjerne skulle hatt til å bo sentralt eller kjøpe den pilsen vi så sårt higer etter på torsdager.

Til slutt, min generasjons hjertesak: klimakrisen. Vi studenter er en miljøbevisst gjeng som ofte ber om mer drastiske tiltak enn det den øvrige befolkningen vil tillate. Den nødvendige nedgangen i klimautslipp krever også kutt i velferden. Vi kan faktisk ikke fortsette å leve som før, men skal vi vise at vi mener alvor, kan vi ikke fortsette å forvente å stadig få mer. Oljestopp eller nedtrapping vil gå hardt utover norsk økonomi og fremtidige statsbudsjetter. Vi kan ikke forvente å leve som før. Ei heller bør vi leve som før. Vi studenter trenger ikke mer studiestøtte å forbruke, vi trenger å trappe ned forbruket.

Misforstå meg rett i denne kommentaren. Det er klart det er mye vi studenter både har rett til og bør klage på. Leiemarkedet, spesielt i byene, er faktisk helt på styr; vi har fortsatt en vei å gå når det gjelder representasjon og inkludering på lærestedene; og vi skal holde professorer, rektorer og politikere ansvarlige når noe ikke er som det skal. Nei, vi skal ikke hvile på laurbærene, men kan jeg be om én ting, kjære medstudent: neste gang du klager, tenk over hva du ber om, og på hvilken – og hvem sin – bekostning.

Den nye regjeringen vil innføre samtykkelov. Universitas journalist etterspurte dette rett etter at valgresultatet var klart: "Kjære Jonas, kom kvinners svekkede rettsfølelse i møte"