Meg: Avkledd

Alarmklokkas standardiserte tortur skjærer deg i ørene i det en ny dag velter over deg. Du prøver å la være å slumre for n-te gang, kommer deg ut av din trygge hule, tasser inn på badet, tisser, og møter ditt eget bleke, forvridde speilbilde. Inspirert av den siste selvhjelpstrenden ser du din egen refleksjon dypt inn i øynene og gjør det den alt for pene jenta med for få problemer på Tiktok har lært deg: Manifesterer.

Idag skal bli en jævlig bra dag. Nå er det slutt på forsentkomming, udugelighet og faenskap. Idag starter du på nytt. Idag blir du gjenfødt. Men hvor starter du? Kanskje er det med å sette på kaffekanna? Jo, det er en god start. Kaffekanna, for så å åpne kaoset av et klesskap. En slags flodbølge av klær ruller over meg hver morgen. Plaggene oversvømmer meg ikke fysisk, det er valgene jeg drukner i. Uendelige kombinasjoner, hele regnbuens fargepaletter, et godt utvalg silhuetter, og sist, men ikke minst, og faktisk aller mest kvelende, et valg om hvem jeg skal være idag.

Ryddemanien som sveipte over landet for et par år siden, med Marie Kondo-metoden og innholdstrømmer fylt med organiseringstips, nådde aldri meg. Eller, jeg noterte meg trenden og tok aktivt avstand. Værsågod og preach at færre valgmuligheter i klesveien gir mer frihet til viktigere ting, at det vil gi meg sjelefred. Men ta det minimalistdritet til noen andre som gidder å høre på. Dere glemmer nemlig en viktig ting: Det er det viktigste av alt.

For hver morgen er en lek. En helt jævlig Hunger Games-aktig lek av en stilmessig PRkampanje for meg selv, riktig nok. Jeg blir irritert hver gang jeg står foran bombenedslaget av et klesskap, men skapet inviterer til en lek jeg, på samme måte som med upraktiske sko, elsker å hate. La deg ikke lure, du ser det nok ikke på meg. Blindern-uniformen er der den skal være. Den fotside, sorte kåpa henger trofast på knaggen i gangen, høyhalseren strammer deilig rundt strupen. Ja, jeg er student på øvre Blindern. Humanistisk fakultet, for å være spesifikk. Det vil jeg at du skal kunne se på meg. Mellom støvete bokhyller og skrivebordslamper finner jeg min lille flokk, mitt lille nisje-samfunn. Ved å kle meg sånn noenlunde i samme gate, identifiserer jeg meg med mine medstudenter. Sammen skaper vi et taust samhold. Mennesker liker simpelthen å høre til. Det tror jeg du også gjør, på en eller annen måte.

Ved å kle på deg hver morgen tar du del i et kulturelt rituale vårt samfunn og vår kultur har blitt enige om. Går med på iallefall. Det forventes at du kler på deg, men det stopper ikke der. Hver morgen, når du velger hva du skal ha på deg, lager du en kode. Hvert plagg er et ord, som du setter sammen til et budskap på ditt unike vis. Moteteoretiker Jennifer Entwistle har skrevet om denne prosessen, at den foregår i grenselandet mellom å innpasse seg og skape seg selv i sitt eget bilde. Klærne våre skal signalisere til andre hvem vi er og hvem vi hører til hos, men «klone» er en dom verre enn døden i et samfunn som stadig er på jakt etter individualitet.

Det første du møter ved et menneske, er antrekket deres. Du ser fargene, materialene, snittene, kanskje noterer du deg merkene, sannsynligvis helt uten at du tenker over det. Du er ikke Jan Thomas, her skal ikke terningen trilles. Likevel gjør du deg opp en mening om hvem dette mennesket er. Et antrekk er den råeste og mest sårbare formen for kommunikasjon. Kanskje har du følt på ubehaget en gang du virkelig har bomma? Uten at du vet noe om dem du møter, kan du omtrentlig plassere dem i en kategori. Hipster, soss, Frognerfrue, bonde, mekaniker, klatrer, uteligger, SV-gutt, HF-jente, sånn som deg. I moderne tid er ikke klasse nødvendigvis lik klær, snarere tvert imot. Poor-core, trenden der barn av øvre middelklasse kler seg i hullete jeans fra Fretex, er et valg forbeholdt de heldige. Ja, for eksempel HF-gutten i den loslitte oil-skin jakka, med macen til tolv tusen i bærenettet og et hemmelig fond i banken.

La meg formulere det slik: Språket du snakker gir bare mening for dem som forstår det. Utenforstående kan gjenkjenne det, lese det, tolke det, men flytende er de ikke. Kanskje vil du gå i dialog med massene, kanskje vil du holde deg blant en språkminoritet. Uansett: Dette gir deg spillerom, såfremt du vet hvilket språk du snakker, hvordan du snakker det, hvem du snakker til. Flerspråklighet er mulig, men kjenner du din syntaks? Hvert klesplagg er et ord, som i sin sammensetning blir en kode, en kode kun de innvidde har nøkkelen til å løse. Tydeligst ser man dette i det uoversiktlige landskapet av subkulturer som rører seg der ute i undergrunnen. Kan alle løse koden, altså ikle seg klærne og faktene, er det jo ikke lenger en subkultur. Mainstreamen: Dit alt som en gang var kult drar for å sakte, men sikkert legges i graven.

I høst ble jeg rammet av et akutt behov for nye ferdigheter og bestemte meg for at det var på tide å ta til skate-rampen. Med en blå rumpeball og et halebein jeg frykter aldri vil bli det samme igjen, så jeg meg nødt til å legge brettet på hylla. Ikke bare ville jeg skade kroppen min til det ugjenkjennelige, en ekte skater vil jeg aldri kunne bli uansett. Skating er så mye mer enn å være totalt skruppelløs i møte med betonghølet, det er en kultur basert på klær, referanser og hasj-avhengighet. Uten denne pakka ville jeg bare forbli slammet i bunnen av skåla: En posør.

Tilbake til tsunamien som møter meg hver morgen. Et tilsynelatende uendelig antall kombinasjoner, et uendelig antall setninger. I frykt for å høres ut som en wellness-påvirker: Hver morgen er en mulighet. Jeg kan velge å kle meg som en klubbrotte, en bartender i en hip vinbar, en klassisk akademiker – faen, jeg kan kle meg som moren min. Likevel forblir prosjektet alltid å kle meg som den viktigste av dem alle: Meg selv. Hver morgen har jeg muligheten til å gjenoppfinne meg selv, gjenfødes. Hver morgen er en ny vår.

Men akkurat i dag lar jeg være. Per dags dato er jeg student med skrantende økonomi og herrefrakk, selv om jeg en dag i fremtiden nok vil være noe annet. Faktisk har jeg en del ulike versjoner av meg selv jeg liker å kommunisere til omverdenen.

På byen en lørdag kveld kler jeg meg annerledes enn jeg gjør på jobb tirsdag, eller på lesesalen torsdag, eller familiemiddag mandagen etter. Meg selv vil jeg være uansett. Personlig har jeg liten interesse av å plutselig skulle bli, la oss si, punker, men muligheten er der – det er det som er så gøy. Så, gjenoppfinn deg selv, eller la vær, uansett er du jo deg. I mitt tilfelle? Blindern-student idag, nattklubbdronning i morgen.