Svar fra en genitalretoriker

Anders Worren beskylder kvoteringsmotstanderne for å bedrive genitalfokusert retorikk på russerevynivå (Universitas 7/07). Jeg kjenner verken igjen meg selv eller Lene Westgaard i dette. Worren latterliggjør mitt reductio ad absurdum om kvotering ut fra blodtype etc. Poenget er ganske enkelt at det å kvotere ut fra kjønn er like absurd som å kvotere ut fra andre irrelevante egenskaper. Det er kvoteringen, ikke kritikken av den, som er latterlig og genitalfiksert! Skal vi selektivt kvotere inn for eksempel kvinner, er dette i seg selv diskriminerende overfor andre grupper. Slik reproduserer problematikken seg selv i det uendelige, og vi ender opp med kvoter for alt mulig.

Å gi enkeltpersoner vern mot usaklig forbigåelse ved ansettelser er en fin ting, men kvotering handler ikke om dette. Kvotering er abstrakt symbolpolitikk, og handler om at noen få gallionsfigurer skal inn i akademias topp-posisjoner. Hvorfor? Fordi kvinnelige forskere trenger kvinnelige forbilder? I så fall er de kanskje ikke så motivert til å forske. Fordi de forsker annerledes enn menn? Debatten preges av at mennesker primært ses på som kjønn. Påståtte kjønnsforskjeller legitimerer en påtvunget likhet mht. representasjon.

Kvotering handler om maktposisjoner. Makt er asymmetrisk, og derfor alltid «urettferdig». Skal vi kvotere oss bort fra dette? Maktens legitimitet ligger i hvordan den utøves, ikke makthavernes kjønn. Det er ingen motsetning mellom å arbeide aktivt for å hjelpe for eksempel kvinner fram i akademia og å være mot kvoteringens rigide båstenkning. Begge deler handler om å se folk som individer, ikke medlemmer av en eller annen gruppe. En rettferdighetsproblematikk knyttet til ansettelser må være tuftet på individets rett til en rimelig behandling, ikke symbolpolitikk og barnslig offertenkning.

Worren snakker om «allmenne oppfatninger om hvilke felles mål en har». Dette er klassisk venstrevridd maktspråk. Hvem definerer disse målene? Det er et demokratisk problem at stadig større deler av venstresidens ideologi opphøyes til allment godtatte «sannheter» og dermed unntas fra kritikk. Debatten lider under et alt for stort fokus på virkemidler, mens ingen problematiserer dens underliggende premiss: at kvinner «må» være representert overalt. At ett menneske er diskriminert fordi et annet menneske ikke sitter i det eller det styret eller kollegiet.

Jeg, Westgaard og andre er bekymret over likhetstyranniet og den politiske reglementeringen som griper om seg i akademia og andre steder. Som ansvarlige borgere ønsker vi å fremme modenhet og fornuft, ikke sutrete likhetskrav. Som gode demokrater ønsker vi å verne om individets frihet, integritet og verdighet. Typisk genitalretorikk, ikke sant?