Lavmålet fortsetter

Lene Camilla Westgaard går i Universitas 31. januar hardt ut mot min debattstil og mener at jeg i tillegg til å lefle med Kim Jong-Ils menneskesyn og Cubas ytringsfrihets-regime nærmest er glasstaket i egen person. Hun om det.

Det må være lov å kreve av de studenttillitsvalgte det minstemål av lojalitet, at når de setter dagsorden i debatt under for eksempel signaturen «universitetsstyre-representant», så skal de ikke skape tvil om hva som er studentdemokratiets syn i en aktuell og prioritert sak. Westgaard må imidlertid gjerne kritisere Studentparlamentets flertall, slik hun gjør i Universitas 7. februar. Der blir det gjort klart at det er mindretallets mening som kommer til uttrykk.

Westgaard har for øvrig mange års politisk erfaring, og er en av Høyres

listetopper i Buskerud. Jeg tror neppe jeg er i stand til å skremme henne bort fra noe som helst, og hun er ytterst lite troverdig som representant for ferske, lettskremte debattanter. Hennes «avsløring» av mine hersketeknikker framstår altså som temmelig substansløs.

Svarinnlegget hennes nevner ikke med et eneste ord min konstatering av at

vent-og-se-linja i kjønnspolitikken for lengst har spilt fallitt. Det ble demonstrert en gang for alle da Høyre(!)-mannen Ansgar Gabrielsen trumfet gjennom en lov om minst 40 prosent kvinneandel i bedriftsstyrer da han var næringsminister. Westgaard er heller ikke villig til å akseptere det åpenbart urimelige i sin bruk av eksempler om kulturell kvotering

(affirmative action i USA, New Zealand) fra tidligere statsrasistiske land for å belyse forhold i den norske kjønnskvoteringsdebatten.

Westgaards argumentasjon bærer altså stadig preg av debattmessig lavmål,

slik maktfordelingen mellom kjønnene i akademia utgjør et etisk lavmål i «verdens mest likestilte land». I årene som kommer vil naturlig avgang frigjøre uvanlig mange vitenskapelige stillinger ved universitetet. Dersom likestillingspolitikkens verktøykasse er velfylt, blant annet med kvoteringsvirkemiddelet, kan vi i løpet av relativt få år ta et stort steg i retning reell likestilling ved UiO. Erstatter vi verktøykassa med Westgaards

prinsipielle smykkeskrin vil ingen ting skje, det har historien allerede vist.