Kvotering? Yeah, right...

Den innkvoterte universitetsstyrerepresentanten Lene Camilla Westgaard får med sin kronikk 17. januar det øvrige studentpolitiske establissementet til å fråde. Bastante leserbrev med brunstig retorikk og tomme partipolitiske slagord fyller påfølgende Universitas. At studentpolitikerne hever sine ideologiske favorittfaner fra den lodne tåke som til daglig innhyller Villa Eika og minner verden om sine standpunkter – stort sett de samme som ifjor – er et sikkert jærtegn på at Studentparlamentsvalget innledes om en drøy måned.

SV-listen velger å latterliggjøre Westgaard med utsagn av typen «Så rørende naivt», men slagkraften svekkes av at innlegget flommer over av akademisk hubris. Kjønnsforskjellen i akademia tilskrives ene og alene «lukkede nettverk, konservative kjønnsrollemønstre» og menn som ansetter menn. Det er sjarmerende når representanter for universitets kanskje mest lukkede maktstruktur bruser fjærene for studentmassen i harnisk over «de andre».

Problemet med å bruke «menn ansetter menn» som eneste forklaringsmodell er at den ikke forklarer en rekke andre empiriske observasjoner av kjønnsbalansen i akademia. Hvorfor vurderer kvinner forskningsmiljøet sitt mer negativt, og hvorfor velger de i høyere grad å forlate akademia? Hvorfor har kvinner vist lavere tilbøyelighet til å søke faste stillinger og opprykk, selv om andelen som tilkjennes kompetanse er lik menns? Hvorfor bruker kvinner mer tid på undervisning, bedømmelsesarbeid og verv? Hvorfor publiserer kvinner fortsatt mindre internasjonalt, og hvorfor får de både mindre eksterne og internasjonale forskningsmidler? De gode nyhetene er at kvinner og menn er blitt likere over tid, de dårlige er at å endre kjønnsbalansen i et system bygget rundt nærmest livsvarige faste ansettelser tar tid. For begge kjønn tar det som regel lang tid å få fast stilling, kvalifiseringen skjer i en periode der det er naturlig for mange kvinner å stifte familie og det er her frafallet er størst.

Å forskjellsbehandle noen på basis av ikke-individuelle kriterier, som kjønn, er per definisjon diskriminering (Websters). Å diskriminere er galt i seg selv, og undergraver akademia som meritokrati. Likestillingsombudets avgjørelser er fulle av eksempler på at å bli forbigått av en svakere kvalifisert kandidat oppleves som belastende, uavhengig av kjønn. Dobbel urett gjør ikke rett.

Det er lett å være enig i at akademias likestillingsarbeid de siste tjue årene ikke har vært imponerende. Dette forsvarer allikevel ikke å velge den enkleste og mest ekstreme løsningen. Positive insentiver står uprøvde, og tiltak som viser god erfaring har bare virket korte perioder. Innleggsforfatterne bedyrer at radikal kjønnskvotering bare skal gjelde en begrenset tid. Skråsikkerheten er underlig, tatt i betraktning at kunnskapsgrunnlaget om horisontal og vertikal kjønnssegregering er såpass ufullstendig. Om andre tilgrunnliggende årsaker forsetter å virke i gal retning, ser de da for seg radikal kjønnskvotering som varig ansettelsespolitikk og sovepute?

For legger man en så enkel problemforståelse til grunn som innleggsforfatterne viser, kan kvotering vanskelig kalles annet enn å pynte på statistikken for statistikkens skyld.