En pretensiøs protest

Som sauer rundt saltsteiner har det utenfor Kunstnernes Hus flokket seg mennesker med fargerike skjerf og sykler mellom bena, klare for å fortære kunst. De har blitt lokket med åpningen av Kunstakademiets avgangsutstilling for masterprogrammet i billedkunst, i år med tittelen Free Education for All: It’s Not Too Late to Change Your Mind. Med andre ord synes denne utstillingen å være en protestaksjon mot en politisk vedtatt endring i studiefinansiering.

Utstillingen er hovedsakelig fordelt over to rom, med noen unntak av performative verker, og postkasse-kunstverket "Prospectus", plassert på utsiden av bygget. Et av rommene er fylt av lys, det andre tappet for det. Fra første øyekast virker utstillingen veldig familiær. Den er akkurat like abstrakt og underfundig som enhver annen samtidsutstilling, men litt mindre eksplosiv i fargepaletten. Blant verkene er et stort spekter av ulike materialer brukt, fra fiskeskinn i verket "Paradox Hug" til skjortekragene i "I’ve Grown Fond of Having a Shirt Collar at my Neck".

Et verk som imidlertid skiller seg ut er den monumentale og nakne veggen plassert midt i det lyse rommet. Med trebjelker- og finérplater er veggen bygget solid, men leker likevel med alle materialistiske gjenstanders midlertidighet, og i sin meningsløshet viser den kunstens evige opprør mot det bestående. Skal denne veggen symbolisere den veggen staten har satt opp når de nå krever skolepenger fra studenter utenfor EU/EØS? Nei. Jeg blir plutselig gjort klar over at det ikke er mer enn baksiden av verket "Waves Underwater".

Fra tull til alvor. Utstillingens verker viser en vid forståelse og god håndtering av ulike kunstmaterialer, og en kreativ utvikling av egenartede ideer. Etter fem år i et kunstnerisk utdanningsløp, er det ikke så overraskende at disse unge kunstnerne har funnet sine stemmer, og bruker dem på særpregede måter. Imidlertid er utstillingens tittel litt merkelig.

Ut ifra sedvane er det lett å behandle en utstillingstittel som et overordnet tema som skal legge føringer for verkenes intensjonalitet. Når det i år er en politisk tittel som vil gjøre et opprør mot statens innføring av skolepenger for studenter utenfor EU/EØS, er det naturlig å lete etter denne protesten i verkene. Mange av årets avgangselever er fra utenfor EU/EØS, og har derfor sterk tilknytning til saken. Men det kan virke som om flere av kunstnerne allerede har gjort seg en klar mening for hva de vil lage som avgangsprosjekt, før tittelen ble valgt. Dermed blir den et forstyrrende element, og forgjeves går jeg og leter etter nevnte tema.

Det føles som om noen har knyttet sammen skolissene mine. Jeg snubler rundt og lurer på om kunstverkene har noe med tittelen å gjøre. Vær så snill, ikke knyt skolissene mine med forventninger og pålagte fordommer, da klarer jeg ikke å se verkene på deres egne premisser!

Men med løsnede skolisser legger jeg merke til noen utmerkede eksempler på hvilke gylne epler utstillingen har å by på. Projektoren og filmen den lyser frem, "Ser jag vad ser Du, Du ser vad jag ser", er et friskt pust i videokunstens verden, med en gammel projektor og den analoge filmen hengende over den. Fotoserien "Underfoot" utforsker en gammel fototeknikk med bruk av dobbelsolariserte fotopapir av sølvgelatin og farget stål. Bildene leker konkret med det abstrakte, og er gode i leken.

Men fortsatt henger det en protest over hele utstillingen. Alle de unge, flinke kunstnerne har på en måte blitt kidnappet av den politiske tittelen. Noe som er synd, for her var det egentlig veldig mange flotte kunstverk, med sterke nok bein til å stå for seg selv.