På høy tid med endring i universitetssystemet

Det siste semesteret av bachelorutdanningen skrev jeg min bacheloroppgave sammen med tre medstudenter. Mesteparten av min studietid dette semesteret gikk med på å arbeide med denne oppgaven.

Da vi leverte besvarelsen føltes det befriende og godt. Jeg følte vi hadde gjort det vi kunne for å levere en best mulig oppgave. Flere måneder senere fikk vi tilbake karakteren. Der sto det B. En kjempefin karakter. Likevel var vi veldig nysgjerrige på hva som manglet for å nå helt til topps. Vi valgte å be om begrunnelse.

Allerede der skurrer det for meg. Hvorfor skal man måtte be om begrunnelse? Det er jo der veldig mye av læringen ligger. En karakter gir liten pekepinn på hvilke områder man har gjort det bra på. Uten også å få en begrunnelse blir muligheten til å øve og videreutvikle seg begrenset. I tillegg kan det få negative konsekvenser for arbeidslivet eller hverdagslivet i form av feilaktig bruk av teoretiske prinsipper eller anvendelsen av ulike modeller.

Flere uker senere fikk vi begrunnelse. Tilbakemeldingen var utelukkende positiv, men vi var stadig like uvitende om hva som kunne ha vært bedre. Kunne alt bli litt bedre? Eller var det noe som ikke ble nevnt, som burde forbedres eller tas med, i så fall hva? Vi var rådville.

Som gambleren jeg er, så valgte jeg å klage på karakteren, og flere måneder senere fikk jeg B. Da var det en ny sensor som grundig hadde gått gjennom besvarelsen og gitt meg samme karakter. Da var nok B fair. Men hvorfor? Det vet jeg fortsatt ikke. Denne gangen var det ikke engang mulig å be om begrunnelse.

Jeg sitter altså igjen med en følelse av at læringsutbyttet kunne vært mye større dersom man bare hadde fått karakterbegrunnelse på en svært omfattende oppgave. Det ville ikke bare kunne gi en umiddelbar innsikt i eventuelle feilaktige resonneringer, svak oppbygging av teorier og modeller, simpel bruk av metode eller noe annet. Det ville også gitt grunnlaget for videre utvikling enten på masternivå eller i arbeidslivet.

Hvis argumentet er at det er for tid- og ressurskrevende å gi en grundig begrunnelse, så synes jeg det er et argument som ikke holder mål. Når sensorene har måttet ni-lese 35 sider, og har diskutert opp og ned seg i mellom om hva de synes om oppgaven, så er det en veldig liten tilleggskostnad sammenlignet med arbeidet de allerede har måttet legge ned. Om de har en begrunnelse, så trenger de jo bare skrive den ned og sende til oss.

Jeg vil nesten gå så langt som å påstå at det vil være tid- og ressursbesparende. Når studentene ber om begrunnelse, så slipper sensor å gå i gjennom besvarelsen helt på nytt for å skrive ned en begrunnelse. En prosess som ville vært langt mer krevende enn å skrive ned begrunnelsen fra begynnelsen av. Jeg påstår ikke at sensorene er slurvete i gjennomgangen av besvarelsen. Men kanskje sensorene ikke går så grundig og systematisk til verks som de burde? Skriver de ned sentrale poenger og tanker underveis i prosessen? Ettersom det er en stor andel av studentene som ber om begrunnelse, gjør universitet seg selv en bjørnetjenestene ved å ikke legge ved en begrunnelse når de gir karakter.

Mange vil nok også si at læringen ligger i hele prosessen med å aktivt jobbe med stoffet og bearbeide stoffet over en lengre periode slik vi gjorde. Det er jeg forsåvidt enig i. Likevel synes jeg en endring i måten ting gjøres på, kan gagne alle parter.