Fortsatt støtte til «sensurmord«?

Universitas 20.4 trykker et tilsvar fra ISS-bestyrer Høgsnes og SV-dekan Rødseth (heretter HR) til oppslaget «Sprikende sensur» 9.3. Dette får de trykt midt i en periode hvor de vet at jeg er på et lengre utenlandsopphold. Duplikk følger (den skulle egentlig vært trykt i mai-juni, men redaksjonen foreslo det utsatt til over ferien):

1. Det som stemmer, er at sensorene Sæter og Leonardsen og klagekommisjonens Pedersen og Eriksen alle vurderte Rånes’ oppgave til F, stryk. I formen legitimt selv om de to siste brukte bare et drøyt døgn på 120 sider; en klagekommisjon slipper jo å gi skriftlig begrunnelse.

2. Overskriften «Sprikende sensur» er redaksjonens; initiativtakerne kalte det «Sensurmord?» HR nevner ikke at fem faglig tyngre sosiologer enn sensorene også vurderte Rånes’ oppgave. Bare en av dem kunne under tvil gitt F, de øvrige antydet B-D, altså vel bestått. Det sannsynliggjør at karakteren F reelt sett er en faglig svak, en feil vurdering. Videre er det første gang på 35 år og anslagsvis 150 veiledede kandiater at jeg opplever at en av dem stryker.

3. HR nevner så vidt vurderingene fra de seks i en passus om at det ikke er «uvanlig at ulike vurderinger forekommer». Alle vet at faglig strid er temmelig vanlig i akademia. Det uvanlige er at det rammer en enkelt student, ikke en fullkompetent kollega.

4. Det formelt legitime er ikke nødvendigvis reelt rettferdig, tenk på for eksempel Liland og Fasting Torgersen. Når form og realitet, regler og rettferd ikke samsvarer, kreves det offentlighet. Vi har ytringsfrihet her i landet. Hvis noen mener jeg har strukket den for langt, minner jeg om at ingen av de fem nye bedømmerne hadde innvendinger, verken mot å vurdere, eller at deres vurderinger ble offentlig omtalt i Universitas.

5. HR sier de ikke «har gjort noe for å hindre offentlighet» om dette. Hvis noen tviler på den ubehagelige tonen i mailene jeg fikk fra SV-faultetet i januar, kan jeg jo overveie å gi innsyn.

6. Rånes arbeidet selvstendig, men med stor vekt på min grundige veileding. En sensur over ham rammer derfor også mine faglige syn på bysosiologien. Modige og redelige sensorer ville kritisert meg, ikke latt faglig uenighet med meg gå ut over en nykommer i utsatt posisjon

7. De fire, pluss HR og andre, er når som helst velkomne til åpen kollegial diskusjon om mine bysosiologiske standpunkter, fortrinnsvis på engelsk, for de norske fagmiljøene er små og dessverre temmelig bornerte. Hvis ikke så skjer, er denne debatten avsluttet fra min side.

8. En enkelt students vanskjebne betyr kanskje lite, men saka er viktig for alle studenter likevel. Den eksemplifiserer at en eksamens-kommisjon kan gå heller brutalt fram når de skal gi en melding om stryk (se http.//home.online.no/~odd-ivr/hvitbok2.pdf). At veileder ikke lenger skal sitte i eksamenskommisjonen skulle vel utelukke partisk vurdering. Men her viser det seg i et tilfelle at resultatet snarere blir en faglig svak og overflatisk bedømmelse. Og det reiser en viss tvil om hvor pålitelige eksamenskarakterer er.

9. Men jeg reiser ingen almen tvil om eksamens og andre akademiske institusjoners pålitelighet, jeg mener bare at jeg har funnet et enkelt, antakelig sjeldent unntak. Burde man ikke da ta unntaket til etterretning, med glede, som en invitasjon til å unngå seinere unntak og derved styrke eksamen som institusjon ytterligere? En velvillig mottakelse kunne se hvitboka som et lite forskningsprosjekt om et sjeldent emne, en evaluering av eksamenskarakterers pålitelighet.

30.5.2005, revidert 15.-16.8.05,