Soppens gale verden

– Hold det hemmelig! utbryter Mette Alstad (34), som en respons på at en fremmed spurte i plenum om hvor man finner perfekt soppterreng. Hun splitter en gul trompetsopp i to og viser lærelystne som har samlet seg rundt henne hvordan man kan se på fargen at soppen ikke er sin kjente bror, traktkantarellen. Begge er ettertraktet matsopp, og det er flere som er på jakt for tiden.

Ved foten av Oslos grønne utflukt, Sognsvann, har folk strømmet til for å feire soppens og friluftslivets dag. Arrangementet bugner av tilbud, men er spesielt tung i det pedagogiske hjørnet. Det er nemlig ikke til å stikke under furu at soppkunnskapene i befolkningen generelt er mangelfulle.

Ved Sopp- og nyttevekstforbundets bord står Mette og beskriver kjennetegn på forskjellige fungus. Alt fra markante ulikheter mellom svamper og skiver, til det mer subtile skillet på skiver og ribber. Men hva fikk Mette til å ringe barnevakta for å stå her i dag og preike om skogbunnens fungus?

– Det sammenfaller med så mange av de andre interessene jeg har. Friluft, alenetid og matlaging, sier hun. 

Da landet stengte ned, var det nettopp disse tre tingene folk brukte tid på. 

– Under pandemien innså flere at naturen hadde en hel masse tilbud. Man innså at man kunne, ja, spise det meste, forteller hun.

– Som å møte nye mennesker 

Sanketrenden virker altså som å ha eksplodert, og stadig flere tar turen ut og sanker det som vokser - helt gratis. I år er dessuten tilfanget av sopp og andre nyttevekster kolossalt.

– «Hans» brakte med seg en spike i soppomfanget. Du kan ribbe et sted, for så å komme tilbake dagen etter og ta en omgang til, sier Mette entusiastisk, før hun fortsetter:

– Ikke at det var bra med ekstremvær, men det er stilig hvordan naturen responderer så forskjellig på værforholdene.

Hun beskriver mestringsfølelsen man får ved å bli en soppsanker på toppnivå:

– Å bli god på sopp er som å møte nye mennesker. Du blir mer og mer vant med ansiktene, sier Mette.

Ønsker man å stige i gradene, er det likevel ikke hvor som helst en bør øve.

– Ikke gå til Marka. Alle drar dit! Det er ikke snakk om mer enn en liten kjøretur ut av Oslo, og du finner nesten helt urørt natur, formaner hun.

Sopp er topp

For å oppsøke soppen i sitt rette habitat, tar vi turen lenger ut. Nok natur til å føle seg nordmann, nærme nok banen til å føle seg trygg. Her møter Universitas en person som er over gjennomsnittet investert:

– Jeg er veldig ofte på sopptur, og har fylt opp hele fryseren med sopp. Samboeren min blir litt oppgitt når jeg spør om han vil bli med og plukke mer, sier Amina mens hun ler lurt.

Amina Baker Shubar (34) ble uteksaminert fra Khio i fjor med en master innen kunst og det offentlige rom.

– Man tenker kanskje ikke på det, men nå er vi jo i det offentlige rom. Altså skogen, sier Amina og ser seg rundt.

Som forskningsbasert kunstner mener hun at det som kobler sopp og kreativitet, er det mystiske. Soppens usynlige nettverk som herjer under bakken, er spennende.

– Sopp er overalt og veldig universelt. Men ja, det er den mystiske delen som drar meg til sopp.

Vi følger stien langs Sognsvann innover, men får høre at Amina ikke er så gira på å plukke sopp i dette området av flere grunner.

– Her spretter det plutselig frem nakne mennesker som skriker, sier Amina og ser seg kjapt over skulderen.

Helt på bærtur

Vi drodler litt rundt hvorvidt de nakne menneskene kanskje tar del i Sognsvanns andre kjente attraksjon, «cruising». En god gammel tradisjon som byr på tilfeldig sex mellom menn, tar gjerne plass ute i byens grønne lunger på nattestid. Mens vi trasker innover, tar det ikke lang tid før Universitas’ fotograf finner dagens første bytte – sopp altså:

– Ikke ta på den, den er giftig, advarer Amina når hun ser soppen som fotografen holder stolt i neven.

Amina har tatt soppsakkyndighetskurs og har et godt øye for hvilke typer sopp som kan spises og hvilke som burde unngås. Mesteparten av Sognsvann-soppen er allerede plukket. Men blåbær finnes, og mens vi hiver innpå, mimrer Amina tilbake til sin absolutt beste sopptur.

– Det var ikke i Oslo, men jeg tror jeg og venninnen min endte opp med 30 kilo traktkantarell, sier hun. Øynene stråler av «soppsalig» lykke.

Med blå fingre fortsetter soppfølget lenger innover i skogen, helt til hovedveien ikke lenger er å se.

– Se, her er traktkantarell! utbryter Amina og peker på en soppklase med gule stilker.

24 karat sopp?

Amina synes absolutt at traktkantarell er et funn, samtidig har hun plukket så mye sopp at det er de sjeldne soppene som er mest innbydende. 

– Før plukket jeg masse traktkantarell og var fornøyd med det. Men nå er jeg mer opptatt av sjelden sopp, og det at skogen har veldig mye å by på.

Turen fortsetter med et drivende jag etter slike sjeldne skatter. Den utsendte journalisten snubler etter Amina, helt til vi møter på vårt neste offer.

– Hulriske. Plukker du den opp, ser du at den har en hul stilk, forteller Amina mens hun peker på den brune soppen.

– Og der er en slørsopp, sier Amina og peker ned i bakken, før hun legger til at den heller ikke er spiselig.

Fotografen finner enda en sopp og plukker den opp.

– Ikke spiselig, fastslår Amina etter kun et øyekast.

Kremlenes rike

I Norges skoger finnes det rundt 2000 spiselige matsopper, blant annet 60–70 ulike kremletyper. På turen finner vi et par av dem.

– Se, her er en kremle. Det ser ut som en rød giftkremle. Ingen kremler er dødelige, så du kan alltid plukke dem, informerer hun.

Amina holder den røde soppen opp mot lyset, før hun tar av en liten bit og legger den på tungen.

– Æsj, den var bitter. Da skal man ikke spise den. Jo mildere en kremle er, jo bedre. 

Blant kremlene Amina nevner, mener hun vinrød kremle, nøttekremle eller grønnkremle er de beste. Men soppfølget finner kun traktkantarell og blåbær. 

Etter drøye to timer på tur har Universitas’ utsendte fylt bunnen av en H&M-papirpose med traktkantarell. Mens Amina insisterer på at vi kunne funnet langt mer om vi hadde dratt inn i Nordmarka, er Universitas’ utsendte lykkelige over fangsten, og det til prisen av gratis.

Soppglede

Tilbake til arrangementet svinger Ida Marie Meyer Erichsen (27) bak en av Soppkontrollens bord. Hun serverer stekt kantarell, matriske, nøttekremle og et utall andre sopper som kjæresten hennes har svisja i en svær wok like bak.

– Merker du at flere studenter opplever soppglede?

– Det virker som om mange opplever naturen som viktigere nå. Det er typisk sånn at når studiehverdagen begynner, så ønsker alle seg et småbruk og et «enklere» liv, svarer Ida Marie.

Selv tilbringer hun studietiden i Khios sfære, og er ikke fjern for soppens antropologiske og symbolske rolle. Sopp er nemlig overalt, ifølge henne.

– Jeg jobbet faktisk med en kunstutstilling som sentrerte seg rundt sopp. Men ikke sånn sopp, sier Ida Marie og peker ned på gastrobakken fylt til randen med matsopp, før hun fortsetter:

– Vi får jo sopp overalt, på neglene og.. ja.

– Underlivssopp?

– Ja, svarer hun kontant.

Hun mener det fascinerende ved soppen er nærheten til mennesket.

– Jeg tror at dramatiske klimaendringer og generell usikkerhet får oss til å søke mer innover og mot det nære, sier hun.

Med dette i mente er det Ida Marie proklamerer sin fungus-spådom for årene fremover:

– Det kommer til å ta helt av!