Mener UiO må avkolonisere seg selv

Før nyttår utlyste Universitetet i Oslo (UiO) en omdiskutert stipendiatstilling innen 1800-talls kunsthistorie. Utlysningen opplyste at doktorgradsprosjektet på innovative måter må utfordre hvordan den norske kunsthistorien har blitt fortalt.

I tillegg ble det foreslått fem tilnærminger til forskningen, blant annet «tematiske studier basert på feminisme, skeiv teori og postkolonialistisk teori».

En som reagerte på utlysningen er kunsthistoriker Joakim Borda-Pedreira. Han uttalte til Subjekt 8. februar at utlysningen er for snever, og at han er kritisk til at UiO legger så sterke føringer for hva slags forskning som skal gjøres.

Øystein Sjåstad er professor i kunsthistorie ved UiO. Han kjenner seg ikke igjen i kritikken om føringer. Den eneste føringen i annonsen var at det skulle være norsk 1800-talls-kunst, sier Sjåstad på telefon til Universitas. Han er selv tilknyttet forskningsprosjektet som stipendiaten vil ta del i. Bakgrunnen for utlysningen er et forskningsprosjekt som handler om å analysere og se på den norske kanon med litt nyere briller enn det man har gjort tidligere, opplyser han.

– Så denne stipendiatstillingen var knyttet opp mot det prosjektet og mine interesser som fagperson og veileder.

– Hvorfor ønsker man å utfordre hvordan den norske kunsthistorien har blitt fortalt?

– Jeg tenker at all god forskning skal utfordre det vante. Alle historiefortellinger er skapt; man har valgt perspektiver og hvordan man skal fortelle en nasjons historie. Så det handler egentlig bare om innovativ forskning, og det tenker jeg alle er enige i at forskning skal være.

Ønsker nye perspektiver velkommen

Marius Bråthen (27) fullførte en bachelor i kunsthistorie ved UiO i fjor. Universitas møter han på Blindern, hvor han nå tar enkeltemner i faget.

Bråthen er positiv til stillingsutlysningen og ønsker nye perspektiver velkommen i kunsthistorien:

– Den kunsthistoriske kanon de siste hundre årene har jo i stor grad vært vinklet fra noen bestemte vinkler, så det at vi nå ser kunsten fra andre perspektiver virker for meg helt naturlig.

Denne oppfatningen tror han er utbredt blant studentene på kunsthistorie:

– Jeg tror absolutt at dette er noe som de fleste kunsthistoriestudenter er bevisste over, ønsker velkommen og gjerne vil ha mer av.

– Hvordan stemmer denne stillingsutlysningen overens med de perspektivene dere har blitt undervist i på studiet?

– Jeg tror at mye pensum og det vi lærer ikke er fullstendig oppdatert. Mange av de obligatoriske emnene har nok et kildemateriale som er litt gammelt. Vi har hatt mulighet til å lære noe om både feministiske, skeive og postkolonialistiske teorier, men det kunne helt sikkert vært mer av det.

Ikke helt nye fagområder

Selv om feministiske, skeive og kanskje især postkolonialistiske perspektiver på kunsthistorien er i vinden om dagen, påpeker Sjåstad at disse perspektivene ikke er nye for fagfeltet, og at de har blitt jobbet med i flere tiår:

– Det er ganske etablerte fagområder innenfor humaniora og kunsthistorie. Så jeg føler ikke at det var en radikal eller paradigmeskiftende utlysning.

Sjåstad er likevel enig med Bråthen i at faget kan trenge en oppdatering.

– Jeg synes at mange av de perspektivene som har blitt nevnt kanskje mangler litt hva gjelder norsk kunsthistorieskrivning. Faget er kanskje litt vel konservativt og tradisjonelt.

Men her spår han at det vil skje endringer de neste årene:

– Det er jeg sikker på. Både fordi studentene ønsker det, men også fordi vi professorer er opptatt av det, sier Sjåstad.

Ekskluderende og elitistisk?

I sin kommentar til Subjekt kritiserer Borda Pedreira også stillingsutlysningen for å være ekskluderende, da den «viser at UiO kun ønsker stipendiater med feministiske, skeive eller post-kolonialistiske perspektiver».

Sjåstad mener at denne kritikken bygger på en streng lesning av utlysningen.

– Du mener ikke at dere stenger noen ute?

– Nei, utlysningen åpner egentlig opp for alt mulig man er interessert i.

Sjåstad forteller videre at de som søkte på stillingen hadde mange forskjellige perspektiver, og at mange av dem ikke nevnte noe om disse tre perspektivene. Dessuten påpeker han at det ble utlyst to andre stillinger i kunsthistorie samtidig og at disse var helt åpne.

Borda-Pedreira står likevel på sitt når Universitas kontakter han over telefon:

– Jeg opplever ikke at hvem som helst kunne søke på stillingen. Det var kanskje ikke et krav om at man skulle ha disse perspektivene, men det er jo det de uttrykker. Når det står i teksten, er det det samme som å si at hvis du ikke tenker slik, så er du ikke velkommen.

– UiO mener selv at utlysningen ikke stenger noen ute, men at den tvert imot åpner for flere perspektiver?

– Det mener jeg er et ganske elitistisk syn på det. Når man blir blind på sine egne privilegier så er det sånn man ser det.

Avkolonisering av Blindern

Borda-Pedreira understreker at han ikke er imot at det forskes med de nevnte perspektivene, men at UiO med denne utlysningen starter i feil ende:

– Når man skal drive med maktkritikk eller avkolonisering, så må man begynne med å avkolonisere sin egen institusjon først.

Borda-Pedreira har selv studert kunsthistorie ved UiO, og skal i vår levere sin oppgave om latinamerikansk maleri på 1600-tallet. Han mener det er paradoksalt at forskningsprosjektet etterlyser internasjonale perspektiver, når grunnutdannelsen bærer så lite preg av dem:

– Kunsthistorieutdannelsen på Blindern er jo ekstremt eurosentrisk. Da jeg studerte der, hadde jeg en følelse av at alt som ikke var norsk eller vesteuropeisk var ikke-eksisterende.

Han forteller videre at hvis man er student med røtter utenfor Europa, er det vanskelig å få forståelse fra UiO om at ens egen kunsthistorie også er relevant. I stedet blir man møtt med manglende interesse for og kompetanse om temaet.

– Dette bør UiO titte på før de begynner å styre hva doktorgradsstipendiatene kan forske på, sier han.

– Kan ikke dette forskningsprosjektet leses som et forsøk på å utfordre den kanon du mener UiO har vært med på å etablere?

– Nei jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror snarere at hvis man hadde gjort en gjennomgang av doktorgradsstipendiatene på Blindern og funnet den personen som forsker på noe som de andre ikke forstår eller setter pris på – da hadde man funnet en person som utfordrer kanon.

– Det å gjøre noe som er offisielt belønnet er ikke det samme som å utfordre, avslutter han.