Unge skeive vil ta byen tilbake

– Ingen satt med tanken «Blir jeg skutt nå?»

For Hayder Jumaah (20) pleide det å stå utenfor et av Oslos skeive utesteder og røyke eller kline med en av samme kjønn å være helt uproblematisk. Det var ikke noe han ofret en tanke. Det var hverdagen hans.

Så, en junikveld i år, avfyrer en mann flere skudd mot to barer i Oslo sentrum. Klokken 01.15 den kvelden, minutter etter at skytingen startet, var Jumaah 150 meter lenger opp i gaten, på vei fra Elsker til London, et av utestedene rammet av angrepet.

– De første timene var jeg helt satt ut, har dette egentlig skjedd?

Nummenheten gikk over, og følelsene begynte å strømme. Sinne, sorg, frykt. Kort tid etter angrepet offentliggjorde politiet at de etterforsket saken som et terrorhendelse ment å ramme Oslos skeive. Angrepet satt sine spor i Jumaah.

– Nå ser jeg meg alltid rundt, er mye mer forsiktig, følger med på hvem som går inn og ut og så videre. Det gjorde jeg ikke før.

Med kjole som rustning

2022 lå i utgangspunktet an til å bli et festår for alle landets skeive. For 50 år siden ble sex mellom to menn avkriminalisert – og det skulle feires. Under banneret «Skeivt kulturår» har det blitt holdt markeringer over hele landet. I Oslo var årets Pride-markering forventet å slå samtlige rekorder.

Så skjedde det fatale – to mennesker ble drept og mange skadet på baren Per på hjørnet og det skeive utestedet London. Etter angrepet ble Pride-paraden avlyst, skeive ble frarådet å samles i store grupper. De siste involverte i planleggingen av angrepet ble ikke pågrepet før 25. september, tre måneder etter angrepet.

I ukene etter angrepet satt Jummah med mange følelser. Den viktigste av dem? Kamplysten.

– Først var jeg lei meg og sint, så ble jeg mye mer sint enn lei meg. Jeg gikk rundt med mye sinne og var innstilt på at noe må gjøres, og det starter med hver og en av oss.

Han forklarer at både han og mange andre var tilbake på Elsker allerede dagen etter, på trass, for å vise en finger til homofobien. Nå har han også bestemt seg for å gi en finger til kjønnsnormene:

– Jeg begynte ikke å gå med kjole før etter skytingen. Jeg vet at det øker sannsynligheten for at jeg blir trakassert, eller til og med får juling. Jeg er jo redd for hva det kan medføre å være homo og vise det i offentligheten, men jeg lar ikke frykten ta over.

Kjolen er et våpen, en provokasjon, et virkemiddel. Det er solidaritet i praksis. Helst vil Jumaah se så mange menn som mulig spradende rundt i Oslo sentrum med sine luftige skjørter. Å trakassere 10 000 menn i kjole er det få som har tid til.

– Jeg kommer til å gå i kjole uansett om jeg er redd overalt, konstaterer han.

Tid for handling

Det er september, og tre måneder har gått siden angrepet. Et tog av fargekledde mennesker og regnbueflagg krysser de nymalte pride-stripene i Rosenkrantz-gate, forbi London og Per på Hjørnet. Pride-paraden som skulle gått av stabelen i juni, har endelig inntatt Oslos gater.

Men for Mari Qviller (22), som aldri før har gått glipp av et pride-tog eller en demonstrasjon overhode, blir det ikke det samme. Hun vil ikke feire. Hun vil demonstrere.

– Jeg tenkte, «jeg vil ikke danse nå, selv om dette liksom skal være en gledens dag».

Qviller er aktivist på alle fronter, en stolt lesbe og klimaforkjemper. Universitas møter henne på et slitt kontor i Torggata der styret i Natur og Ungdom holder til.

Angrepet i sommer var en påminnelse for henne om hvor langt det er igjen. Da hun deltok på protestmarkeringen dagen etter angrepet, opplevde hun for første gang å gå i tog med frykt i brystet.

– Det var en selvfølge at vi skulle gå, vi er på aksjoner hele tida, vi går alltid i demonstrasjonstog. Vi lager alltid plakater og er høylytte og sinte, men denne gangen føltes det faktisk ut som en risiko.

Qviller er aktivist av nødvendighet, som åpent lesbisk føler hun ikke at det er et valg.

– Å være skeiv er samtidig hele deg og helt irrelevant, forteller Qviller.

Morgenen etter angrepet ble hun oppringt av venner hun verken har sett eller pratet med på flere år. Først nå forstår foreldrene hennes hvorfor hun har vært så sint, så «sykt butthurt» over små vitser og kommentarer.

– Det jeg har innsett etter skytingen, er at hetero folk ikke har hatt anelse om hvor redde vi har vært.

– Sjokkerende tall

Redde har de grunn til å være. Mot slutten av oktober publiserte Politiet tall fra en undersøkelse der ti tusen skeive innbyggere ble spurt om hvor langt kampen egentlig har kommet. 40 prosent har opplevd hatkriminalitet fordi de er skeive. Kun 8 prosent anmeldte.

– Det er sjokkerende tall, sier Stephen Adom, daglig leder for organisasjonen Skeiv Verden Oslo og Viken, på telefon med Universitas.

Selv om Skeiv Verden oppfordrer alle til å anmelde har han forståelse for at mange lar være. Adom mener at Politiets håndtering av anmeldelsene har mye av skylda.

– Sakene blir ikke tatt på alvor, ikke fulgt opp ordentlig og ofte bare henlagt, forklarer han.

Undersøkelsen viser at kun 37 prosent av skeive har høy tillit til Politiet. I den øvrige befolkningen ligger tallet på 80 prosent.

Frykten Qviller og Jumaah går med i brystet, er de ikke alene om. Hele miljøet er skadeskutt, mener Adom.

– Det har lagt igjen et arr på oss alle. Det er folk der ute som vil gjøre oss vondt, mennesker som ikke vil at vi skal eksistere.

Likevel trosser skeive frykten og søker seg til hverandre. Skeiv Verden har ifølge Adom hatt stor pågang fra folk som vil møtes og skape samhold. Slik hjelper de hverandre.

Stolt traktorlesbe

Qviller har også funnet sin måte å hjelpe andre skeive på. Under oppveksten var hennes eget syn på lesbiske gjennomsyret av karikerte, mannevonde lesber, ute etter å utnytte sårbare unge piker. Mannevond er Qviller gjerne, men hun har som mål å være et sunt forbilde for unge skeive på vei ut av skapet.

– For meg har det føltes ut som et statement å se ut som jeg gjør eller oppføre meg som jeg gjør.

Kort, krøllete hår, løse jeans, en rutete, slitt flanellskjorte og et stort smil. Avslappet tilbakelent, umiskjennelig skeiv: Hun nekter å skjule sin legning.

Det er ikke alltid lett. Første gang Qviller trappet opp hjemme hos videregående-kjærestens foreldre ble hun sendt rett på dør. At datteren skulle være sammen med en «jævla traktorlesbe», som de kalte Qviller, var for mye for familien.

– Traktorlesbe er ikke noe jeg egentlig ser på som et skjellsord, men når man vet at de bruker det for å såre, er det klart det er kjipt. Det var pur skam fra deres side, tror hun.

Nå tar Qviller ære i å være en «sinna lesbe» som helst vil drikke pils og diskutere politikk med sin sinna lesbegjeng.

– Da kan det bli litt slitsomt med alt strobelyset, vitser hun.

Angrepet i sommer minnet henne på hvor utsatte skeive er, hun har behov for å ta skeivt eierskap til flere utesteder:

– Vi har begynt å oppdage nye steder, gjøre andre steder skeive, fordi vi føler at vi må ta mer av Oslo tilbake.

– Vi passer på hverandre

Ikke alle trekker til nye strøk når kulda setter inn. For Jumaah er det fremdeles de mest kjente skeive utestedene som gjelder: London og Elsker.

– Der er du normal, en del av majoriteten. Den tryggheten har mye å si.

Når man ikke kan være sikker på at storsamfunnet forstår deg, søker man til dem som vet hvilke følelser man sitter på. Jumaah forteller at det skeive miljøet har tatt vare på hverandre etter skytingen, men at det ikke er noe nytt:

– Jeg tror vi alltid har passet på hverandre. Vi er vet at vi er en minoritet, og hvor tøft det kan være for noen bare det å komme ut av skapet eller stå i sin legning og være åpen om det. Vi overlever ikke hvis ikke vi tar vare på hverandre.

Men hvordan skal man bekjempe hat og intoleranse? Kjoler alene er ikke nok, mener Jumaah.

– Det ligger i de små detaljene. Man må vise at det er null-toleranse for homofobi. Da vil man finne mer plass for den skeive minoriteten i Norge.