Uglesett karrierevei

Kan fremtidens jurister bare gjøre rike selskaper rikere, eller passer de til å jobbe i forvaltningen også? I Universitas for to uker siden kom Juristforbundet med frisk kritikk av jusstudiet. For mye formuerett og privatrett, sies det. Dagens studenter er visstnok ikke forberedt på arbeidet de fleste vil ende opp med; I den offentlige sektor. Det høres bekymringsverdig ut.

Les også: Jusstudiet svikter studentene

At studentene kan føle seg bedre forberedt til å jobbe med forretningsjuss, er ikke så rart. Allerede i fadderuka introduseres studentene for de store advokatselskapene, som driver lite med offentlig rett. Fadderuka, utestedet Frokostkjellern og nesten alle studentforeningene på fakultetet samarbeider med selskaper, noe de er helt avhengige av. I tillegg kommer de utallige besøkene, der studentene får faglig påfyll, gratis mat og tid til å mingle med advokatene. Selskapene får til gjengjeld en treffsikker reklame for seg selv. Det er som jusstudent utvilsomt lettere å få kontakt med Wiersholm enn Utlendingsnemnda.

Det private er flinkere til å legge til rette for studentene, som så tegner et bestemt bilde på hvor studentene kan og kanskje bør ende opp. Det er klart det frister å få betalt for fem års svømming i paragrafer på lesesalen, når lønna kan være god og kontoret arkitekttegnet.

Sammenlignet med de store advokatselskapene, er det offentlige dessverre mye dårligere til å reklamere for seg selv. De ulike offentlige organene har neppe egne rekrutteringsbudsjetter, og kontakten med studentene er betydelig mindre underveis i studiet. I en mer og mer lovregulert verden er statens innflytelse større enn før, og behovet for jurister følger med. Da er det viktig at jusstudentene føler seg, og ikke minst er, kompetente til å jobbe i forvaltningen.

Å tvinge på jusstudentene flere offentligrettslige fag, er ikke en god løsning. Det er ikke gitt at fagsammensetningen gjør studentene dårlig rusta til å jobbe i det offentlig. Problemet er at studentene underveis i studiet ikke ser potensialet i en jobb i det offentlige. Resultatet er at for få studenter velger å forberede seg til dét arbeidslivet når de velger fagsammensetning. Kompetente er studentene nok. Det står på vilja. Det gjelder å ta i bruk gulrøtter.

Her har studentforeningene og det offentlige selv et delt ansvar. Det er klart studentforeningene må få lov til å invitere advokater fra selskapene som sponser hele deres virksomhet. Men foreninger som dreier seg om arbeidsmarkedet og livet etter jussen, bør i større grad etterstrebe å få med ulike statlige organer. Det er klart få studenter ønsker å bli jurister i Fiskeridepartementet, dersom de aldri har møtt noen derfra eller hørt om at det kan være en arbeidsplass etter studiene.

Samtidig må det offentlige bli enda synligere for jusstudenter, om de ønsker dedikerte studenter som er klare for jobb. Politiet har lenge vært flinke på dette, andre statlige organer bør følge etter. Planter man små statsjurist-frø underveis i studiet, vil antakelig flere søke seg til stillingene i det offentlige. Det gjelder å tydeliggjøre for studentene at arbeidslivet i det offentlige kan være spennende og fylt med variasjon. Det er nemlig ikke slik at det å jobbe i staten kun er å anvende de to årene med offentligrettslige fag fra jussen. Man bruker selvsagt også de privatrettslige fagene, og arbeidsoppgavene varierer nok stort fra hvor man jobber, også i det offentlige.

Juristarbeid i det offentlige har et ufortjent dårlig rykte blant jusstudenter.