Karakteren er alt som betyr noe

Forrige onsdag kunne man i Universitas lese en kronikk av Knut Ulsrud om at «Jukserne må tas». I denne artikkelen pekes det på blandt mange gode poeng om fenomenet, at juksing «er en kortsiktig snarvei». Visstnok er ikke en karakter gitt på uriktig grunnlag representativt for kunnskapsnivået. Jeg er helt enig. Det er synd at det ikke har noen som helst konsekvens for hva man oppnår når man jukser.

Bjørnetjeneste-faktoren juksing beskrives som å ha, har den nødvendighet at en person må bli «tatt» eller konfrontert med at man har skuslet til seg en uriktig karakter, en karakter som regel høyere enn man ellers ville gjort. De som uten problemer gjennomfører handlinger som kan beskrives som juks, og tjener på dette, har vel ingen motivasjon for å bryte sammen i tårer senere og innrømme sitt overtramp. I steden kan de sole seg i glansen av å ha økt sitt snitt, sine kvalifikasjoner, de har risikert straff og lykkes med sitt fortsett. De har overlistet pensjonistvaktene, sikret seg selv og de rundt dem som vil nyte godt av de lykkes. Er dette ressurssvake mennesker?

Er det egentlig i dagens samfunn, fra et litt større perspektiv enn at «kameraten» din jukset og at du ikke liker det, ikke en hedersbetegnelse å overliste systemet på denne måten? En av de viktigste mekanismene for å opprettholde et klasseskille i et samfunn, er at lavt til middels-lønnet arbeid tar opp store deler av tiden din som medlem av de som befinner seg nederst på treet. Hvis du kan faget ditt godt nok til at du kan gjøre en god jobb, er det ikke da ineffektiv bruk av tid å «stresse» for å gjøre det bra på eksamen, når det tross alt er den gode karakteren du er ute etter og ikke følelsen av å ha gjort en god jobb?

Så lenge juks fortsetter å være noe de færreste tør eller gjør (merkelig nok med tanke på hvor gunstig det er å jukse) og normalfordelingsprinsippet prinsipielt skal håndheves, vil ikke negative bølger spre seg i arbeidslivet. Det er kun i større oppgaver og ikke i de foreldede hamstertestene med blyant og papir, voktet av døende dinosaurer, at man kan se forskjellen på en blodekte «A-student» og en som jukset seg til sine resultater. Arbeidsgivere og administratorer av opptak vil se karakteren, sjelløs og entydig på papiret. Og hvis den nytilsatte har litt problemer i begynnelsen fordi hun eller han jukset og ikke kan noe, ja, da har vi heldigvis veldig beskyttende lover for arbeidstakere i Norge. Og hvem sier at du ikke kan freshe opp kunnskapen et par måneder senere? Det er jo tross alt bare to ting som teller: hva du kan og karakteren din, ikke hva du faktisk kan og hvordan du fikk karakteren din, som teller.