En svært alvorlig vits

Oslo, en lørdag i oktober: En ung mann i kjole og hvitt med blankpussede sko og fargerike bånd over brystet, og en stor, forgylt gris hengende i et rødt bånd rundt halsen, haster over Universitetsplassen.

Han er en av fem utsendte fra Danmark som sammen med svensker, finner og noen hundre nordmenn skal overvære Det Norske Studentersamfunds 200-årsjubileumsfest, og utnevnelsene til ordenen av den Gyldne Gris.

Vel inne møtes han av flere gallapyntede, samt en slags prest i sort kjortel og hvit puffkrage, noen pasjer, en hoffnarr og en diger bæreanretning dekket i gull og rød fløyel. Ved siden av løftes en stor, forgylt grisefigur ut av borgen sin, en sliten trekasse med håndtak.

Mange alvorlige unge mennesker haster rundt og ordner ting, og langt de fleste bærer på noe liksomstaselig – som stormesterstaven, en gullmalt bit av et kosteskaft dekket i bånd og falske juveler, eller røde fløyelsputer med gullgriser på størrelse med marsipanslektningen på.

Formand Silje Andersen er stormester, og bærer følgelig den tilhørende staven. De andre er studenter, viktigperer, eller andre beærede som skal delta i toget: Ceremonimester Jahn Otto Johansen, Ordensherold Frank Alm Haugen, Hoffsjef Siriann Bekeng, og Grisefestgeneral og bedreviter Karl Kristian Rådahl Kirchhoff.

Absurd parodi

Ridderordenen av den Gyldne Gris ble opprettet som en parodi på St. Olavs orden, men har i dag antatt nesten like absurde proporsjoner når den deles ut av Det Norske Studentersamfund (DNS).

– St.Olavs orden deles ut hvert år, mens dette er så eksklusivt at det bare er hvert fjerde år, så jeg tror alle som har blitt utnevnt til ridder i dag er ganske preget av stundens alvor, sier rektor Ole Petter Ottersen til Universitas, etter hans egen utnevnelse til ridder.

Ridder Ottersen vs. Torkil

Rektor Ottersen mottok denne høye ære for sitt bidrag til Studentersamfundets virke, gjennom sin tid som rektor. Ifølge statuttene kan ordenen tildeles for innsats, «herunder særlig fortjenstfuldt Arbeide til Lettelse af Samfundets Økonomi.» I løpet av kvelden leverte han da også en jubileumsgave på det svært runde beløpet én million kroner. Men det foregikk likevel ikke uten protester. Mens han satt på kne for å motta sin grisebehengte nål, kom plutselig student og tidligere rektorkandidat Torkil Vederhus løpende opp midtgangen i en «Vote for Torkil»-t-skjorte. Han knelte taust ved siden av rektoren, før han ble forvist av seremonimester og noen bryske sikkerhetsvakter som gjennom det hele voktet over grisens ve og vel fra siden av scenen.

– Jeg vant studentene, jeg er studentenes rektor! proklamerer Vederhus til Universitas senere på kvelden.

– Jeg vant også stafetten, jeg er mye bedre til å løpe. Det var jeg som skulle blitt utnevnt!

Etter seremonien, der også flere foreningsaktive og Venstre-leder Trine Skei Grande fikk sine ridderstjerner, gikk en prosesjon til Gamle Logen for festmiddag med elgecarpaccio, andebryst og sjokoladefondant.

Nachspiel gir vinnere

Det er få andre steder man får se Norges fremste intellektuelle harselere over eget tåkeprat, eller høre utenriksministeren oppfordre til festing.

– Det der med nachspiel og sånt, det er ikke så dumt, sa Barth Eide i en tale til vill jubel fra bordene.

– Det er alvorlige menn, de folka som satt på det skikkelig sene andre nachspielet – det er jo de man nå ser i samfunnslivet. Det handler om det å leve livet i alle dets dimensjoner, sa Barth Eide.

Han fulgte opp med en «svensken, dansken og nordmannen»-vits, og innkalte til en sang som fikk det til å skvulpe i glassene.

– Jeg er meget stolt over å ha blitt tatt opp til Hans Majestet Grisens Orden. Da jeg var studentpolitiker midt på åttitallet, ble tradisjonen hentet frem igjen etter at den hadde vært bannlyst i AKP (ml)-årene. Den gjengen skjønte ikke humor, sa Barth Eide til Universitas etter seremonien.

Gull ble til gresskar

Ved midnatt ble deltakerne busset til grisens slott, Chateau Neuf, for Efterfest. Gallakjoler og herrenes staselige kjole og hvitt mistet noe av sin glans i betongklossen, men det hindret ikke folk som den lettere antikvariske historieprofessor John Peter Collett i å svinge seg med studiner og å sitte henslengt i sofaer i ivrig debatt. Da huset stengte var det Efter-efterfest, og det skulle også være en Efter-efterfest-frokost på Grand for dem som fremdeles måtte ha gnist igjen.

Studentersamfundets parodi på lenge forsvunnet borgerskap makter fremdeles å hedre både samfunnstopper og sine egne interne med ekstrem pompøsitet. Talene hintet om at slike tradisjoner er kjernen i en students tilhørighet til sitt alma mater. Det ble hevdet at de beste, flotteste, og mest driftige folk finner veien til DNS, og at alle tilstede er sin feiring verdig. Selv om festen er en vits er det vanskelig å unngå en antydning til selvhøytidelighet med slike tradisjoner.