Et historisk dødelig år for journalister

– Slik vi har sett i Gaza, kommer nok pressevester på et tidspunkt ikke til å være godt nok lenger, sier Carol Moshi (33) fra Tanzania. 

Universitas møter henne på Oslomets campus i Pilestredet. Moshi har tidligere tatt en bachelor i journalistikk. Til høyre for henne sitter Goodness Thomas (24), som også er fra Tanzania. Hun har en bachelor i massekommunikasjon. 

Siden 2021 har Oslomet årlig tatt imot ti journaliststudenter fra Uganda og Tanzania, som får ta masteremner der gjennom Norpart-prosjektet. 

Modesta Hope Maria (27), Margret Olore (27) og Pious Nsajja (29) er fra Uganda, alle tre med en bachelor i journalistikk og kommunikasjon. Studentene deltar også dette semesteret i Norpart-prosjektet. 

Både Tanzania og Uganda scorer lavt på World Press Freedom Index, som er en årlig rangering av pressefrihet utgitt av Reporters Without Borders (RSF). Uganda (nr. 128) og Tanzania (nr. 97) er begge kategorisert som å være i en «vanskelig situasjon» - den nest laveste kategorien å bli plassert i. 

Journalister i skuddlinjen 

– Så lenge det finnes mektige personer som ikke vil at viss informasjon skal komme ut, vil vi journalister alltid havne i kryssilden, sier Thomas. 

– Nyhetsbildet er dekket av pressevestkledde journalister med skuddsår. Det er veldig skummelt, legger Olore til. 

Økt sensur og lite arbeid for journalister i hjemlandene truer integriteten og troverdigheten til yrket. 

– Det er veldig strenge regler for journalistikk der vi kommer fra. Det er mye sensur og overvåkning, og det man kan rapportere om er veldig begrenset, sier Modesta. 

Studentene forteller at man risikerer å miste arbeid og lønn, bøtlegging, kidnapping, og straffeforfølgelse, dersom man skulle stilt seg kritisk til regjeringen. 

– Man får kun betalt dersom saken er godkjent av myndighetene, sier Goodness. 

Brun konvolutt 

De uttrykker også at økt forekomst av «brun konvolutt journalistikk», er med på å forsterke sårbarheten til yrket, særlig i Tanzania. Begrepet brukes for å beskrive journalistikk som, på skjult vis, er betalt for og påvirket av politiske interesser. 

– Myndighetene arrangerer jevnlige pressekonferanser der «journalister» mottar bestikkelser for å rose regjeringen, sier Carol. Borgerjournalistikk har også vist seg å bli et fremtredende problem i landene. 

– I både Tanzania og Uganda har vi et fåtall anerkjente medieprofiler som rapporterer om hva enn de vil, uavhengig av om det er sant eller ikke. Likevel ser befolkningen på omtrent alt de publiserer som sannhet, sier Carol. 

Flere av studentene uttrykker frustrasjon over dette. De forteller at massemedia har forsvunnet helt fra hjemlandene deres, og mener det er problematisk at journalistikken ikke lenger er objektiv. 

– Det er mye desinformasjon og vanskelig å stole på media, sier Modesta. 

– Skummel trend 

Professor Kristin Skare Orgeret leder Norpart-prosjektet og reflekterer selv over en ny og skummel trend i journalistikken. 

– Det er urovekkende at vi ser at stadig flere blir drept nettopp fordi de er journalister. Flere som jobber i felt, føler seg i dag mer utrygge med pressevesten på. 

Hun mener Norpart er viktig for å møte folk med annen bakgrunn og dele erfaringer. Hun mener at det i årene fremover vil være viktig å fortsette å internasjonalisere journalistikken på tvers av land, og mener prosjektet bidrar til å forbedre kommunikasjonen mellom Norge og andre land i verden. 

– Vi har mye å lære av hverandre. Noen av de største utfordringene verden står overfor i dag, kan ikke løses på nasjonalt nivå. Da vil det å være en del av det internasjonale fellesskapet bli enda viktigere for journalistene, sier Orgeret. 

Veien videre 

Studentene er takknemmelige som får delta i prosjektet, og har allerede lært mye. Goodness forteller om en ny måte for journalister å holde seg trygge på. 

– Anonymitet kan være svært nyttig for oss journalister. I et av emnene våre har lært om ulike dataprogrammer som beskytter journalistens identitet. 

Likevel er studentene selv usikre på om de ønsker å jobbe som journalister hjemme. Pious mener at utfordringene som journalistene i Tanzania og Uganda møter i dag, fører til at færre ønsker å fortsette med journalistikk. 

– Det er ikke trygt å jobbe som journalist i hjemlandene våre. Alle med bakgrunn innenfor journalistikk begynner enten å jobbe innenfor kommunikasjon eller politikk. Det er tryggere og gjør at man kan forsørge familien sin.