På tvers av tromme og tverrfløyte

Da verden i følge våre for lengst henfarne forfedre ble til i det magiske skapelsesrommet Ginnungagapet, skjedde dette ved at varme og kulde møttes og påvirket hverandre. På samme vis har klassisk og moderne, og improvisert og komponert musikk, møttes og skapt liv i Tuva Halses nye album Two.

Albumet er spilt inn av hennes kvintett, som bærer det jordnære og ujålete navnet Tuva Halse Quintet – og sprer seg over ni sanger. Albumets første – og beste – sang «Zeptember» setter ztemningen for albumet. Med en fiolin som lettbent og elegant leker med de andre instrumentenes jazzmelodi, blir sangen forførerisk og drømmeaktig. Og når det så kommer et piano som tar fiolinen i innersvingen, blir sangen sendt til et nytt nivå av vakkert svevende toner. Sangen avsluttes forbilledlig med en litt underlig og undrende fløyte.

Denne kombinasjonen av mer allmenne jazzelementer som skarpe trommer, en dyptliggende bass og litt klimpring på pianoet, blir sammen med fiolinen en helt fortreffelig blanding av nykommenhet og nostalgi.

For det lyder kjent av jazzingen som utspiller seg i det dynamiske samspillet mellom de fem talentfulle musikerne. For et øre som ikke er innviet i jazzens esoteriske verden kan den improviserte jazzmusikken med de klassiske jazzinstrumentene fremstå ganske uoriginal. Men ved at fiolinisten og komponisten Tuva Halse kommer med egne komposisjoner, blir jazzen til en spennende variasjon over pågående og intense intervaller med melankolske og sentimentale overtoner.

Nesten alle lydsporene er på omtrent fem minutter, en lengde som ofte kan gjøre sanger tunge og ufordøyelige. Men her, med alle sangenes interne variasjoner, blir de drøye fem minuttene bare bra. Alle sangene skiller seg fra hverandre, selv om de hver især har god flyt. Hele albumet blir til en oase av omsorgsfullhet. Sangene er mye – de er deilige, undrende og håpefulle.

Som et brudd med det etablerte albumformatet kommer de mer nervøse og nysgjerrige sangene «Zolitude» og «Ambivalent». Sangene serverer litt mer pirrende jazz med elefant-aktige trompetbrøl som bryter med resten av albumet og skaper en spenning – nesten et behagelig ubehag, som forløses flere ganger ved å fjerne dissonansen instrumentene imellom. Sangene blir mer eksperimentelt jazzete enn komponert fiolinmusikk, noe som er fint, men bryter med den generelle, behagelige flyten i albumet. 

Tuva Halse og hennes kvintett klarer å dra veksel på den klassiske jazzmusikken, samtidig som hun evner å fornye sjangeren på en forfriskende og fornøyelig måte. Dette burde bli de mørke høstkveldenes og vinternettenes stearinlys.