Fotball-apati i NFF

Tirsdag forrige uke møtte Norges herrelandslag opp på et nærmest folketomt Nagyerdei stadion i Debrecen i Ungarn. På motsatt side av banen stod herrelandslaget til Israel. Det er noe lummert at verdens største fotballstjerner spiller gjeldende landskamp foran et publikum som selv ikke norsk andrenivå hadde vært spesielt stolte av. Stemningen i Ungarns nest største by denne kvelden var mildt sagt merkelig. 

Fotballen og historien er uløselig knyttet sammen. Men stadig økende bruk av sporten som propagandaarena og stormaktenes lekeplass er i ferd med å gjøre fotballen til et verktøy. Og dette skjer mens de fleste av oss følger stille med fra sidelinja. 

Vi lever i en verden der Russlands herrelandslag er suspendert fra å spille gjeldende fotballkamper, mens vi til høsten skal ta imot Israel hjemme på Ullevål i returoppgjør. 

Selv om situasjonen på Gazastripen i høy grad er på dagsordenen her hjemme i Norge, virker det nesten som det har gått de fleste hus forbi at vi bokstavelig talt spiller ball med de som står bak. 

Nåværende landslagstrener Ståle Solbakken har uttalt seg i forkant av kampen om sin forståelse for at situasjonen i Gaza er kompleks. Samtidig mener han at landslaget skal «holde sitt fokus på det sportslige». Også en av landslagets største profiler Alexander Sørloth ble spurt om hans tanker rundt en eventuell boikott, hvorpå Sørloth svarte at å boikotte kampene mot Israel ikke ville vært hensiktsmessig. Jeg spør meg selv hvor hensiktsmessighetens grenser går. Kan alle handlinger plasseres over eller under hensiktmessighetens grense? 

Slik har moderne fotballfilosofi blitt omkring alt som ikke skjer på banen. Apatisk og nøytral. Koste hva det koste vil, og man vil det skal koste så lite som mulig. For i takt med idrettsverdenens voksende rolle som et marked som skal melkes for hver krone, vokser normen omkring nøytralitet og tomme diplomatiske svar i møte med vanskelige spørsmål. Problemet her er at dette ikke burde være et vanskelig tema for Norges Fotballforbund (NFF) å ha en mening om. Det ville ikke vært første gang vi ser norsk boikott i møte med urett. 

Argumenter om krigens geografiske distanse fra oss brukes som et forsvar. Norges Fotballforbund er derimot nå i den posisjonen at konflikten ikke lenger har aktører som kun eksisterer på andre siden av kloden. I høst eksisterer de, om så kun for en kveld, midt på gressplenen på Ullevål stadion. Og vi tar dem imot med åpne armer. 

Rami Samandar, talsperson for Aksjonsgruppa for Palestina, har poengtert NFFs manglende ryggrad. Samtidig er det mange som tar til orde for at fotballen ikke skal blande seg inn i politikk eller historien som den forløper seg foran øynene på oss. Men hva da, når politikken og historien blander seg inn i fotballen? Arven etter en Diego Maradona iført Che Guevara tatovering, Drillos uttalte tilhørighet til AKP og Sócrates Olivieras åpne kritikk mot militær-regime i Brasil, ser ut til å vaskes bort i sponsorvennlighetens navn. 

For når fotballen og historien ikke bare knyttes sammen, men blir én og samme ting, vil de som utgjør det norske landslaget, la det være spillere, trenere eller de bak kulissene, være både de som former historien, men også de som bestemmer hvilken side av historien vi stiller oss på. Dessverre for NFF er grensa mellom historiens to sider for tynn til at man kan stå midt på den. Om man ikke velger side selv, vil historien velge for deg. Selv om man kun ønsker å «fokusere på det sportslige».