– Medstudenter frykter for livet

«Jean» har bodd på Vestbredden i litt over to måneder. På den tiden har han lært kodene. Han går sjeldent ut sent på kvelden, og han er forsiktig når han reiser mellom byer. Særlig hvis han har med seg palestinske venner.

– Her opplever jeg hvordan medstudenter frykter for livet når vi passerer bosetninger. Da kjennes det mer virkelig enn om man ser nyheter fra Europa.

Jean er ikke hans virkelige navn. Av hensyn til sikkerhet har personene som er intervjuet i denne saken blitt gitt andre navn.

Ifølge FN har vold begått av israelske bosettere mot palestinere på Vestbredden mer enn doblet seg etter krigen mellom Israel og Hamas startet 7. oktober. 

Den 19. november er antallet skadde 2805. Blant dem er 355 barn. I tillegg melder Amnesty International at raidene fra det israelske militæret (IDF) har blitt hyppigere og mer brutale.

Knuste drømmer

Jean er en fransk student i starten av 20-årene. I september dro han på utveksling til Al-Quds-universitetet i Abu Dis. Byen ligger som en forstad til Jerusalem, men er separert fra metropolen med en stor mur og høye gjerder. 

Han forteller at situasjonen for folk som bor her er preget av uforutsigbarhet og omfattende undertrykking.

– Vi snakker om drømmene unge mennesker har. Så påpeker vennene mine at de ikke har noen reell mulighet til å leve ut disse drømmene.

Jean har vært interessert i folket og konflikten i Palestina i mange år. I vår skrev han bacheloroppgaven sin om fredsbygging i de israelske bosetningene.

Skudd i begravelser

Da Jean flyttet til Abu-Dis ble han kjent med «Leon» og «Jonas», to tyske studenter som også er på utveksling. Når Universitas tar kontakt, har de to tyskerne evakuert til Amman i Jordan. Også de tyske studentene beskriver en brå start på oppholdet på Vestbredden.

– Den første tiden fikk jeg ikke sove. Det var en periode hvor IDF gjennomførte raid i nabolaget vårt hver natt, med tåregass og skuddsalver til langt ut på morgenen, sier Leon på video til Universitas. 

Han understreker at det vanskeligste er å se hvordan de palestinske vennene blir påvirket.

– Mange av dem har venner og familie som enten bor i Gaza, eller som blir torturert i israelske fengsler, hevder han.

Amnesty rapporterte nylig om brutale tilfeller av tortur av palestinske fanger. I rapporten skriver de at mange palestinere er arrestert på ubestemt tid og uten tiltale, i såkalt administrativ arrest.

Leon og Jonas bodde i byen Ramallah, 24 kilometer nord for campus i Abu Dis. Byen er hovedsetet for de palestinske selvstyremyndighetene. Blant israelere er det kun militæret som har adgang. 

Jonas forteller at Ramallah oppleves tryggere enn Abu Dis. Han sier at innbyggerne i Abu-Dis konstant kjenner på nærværet til bosetterne. 

– Vi gikk sammen med et begravelsesfølge som tok farvel med en 15 år gammel gutt. Ved en kontrollpost ble det skutt i været fra bosetningene for å skremme oss, forteller han.

Kontrollpostene Jonas beskriver er steder hvor man kan passere grensene mellom ulike palestinske landsbyer og bosetningene. Universitas har fått tilsendt video av hendelsen.

Laserpekere og galgenhumor

Jean sier at få unge palestinere i Abu Dis har flyttet hjemmefra, og derfor gjerne drar ut med bil når venner skal samles.

– De parkerer ofte på utkikkspunkter i utkanten av landsbyen for å se solnedgangen. Da hender det at de får lasersikter pekt på seg fra bosetningene. Man vet ikke da om det er en laserpeker eller et våpensikte, sier han.

Selv disse få avbrekkene fra den alvorstunge hverdagen blir forsøkt ødelagt av bosetterne, mener Jean. Likevel peker han på en ting som palestinerne fortsatt holder fast ved.

– De bruker humor som en slags forsvarsmekanisme. Den er skarp og vittig, men ofte veldig dystopisk.

Han forteller at de unge palestinerne selv har kjøpt seg laserpekere for å besvare lys-ilden fra bosetterne.

– De står der, gjerne fem stykker på taket av en bil og lyser tilbake. Det høres skummelt ut, men de ler og klarer på den måten å holde moralen oppe, sier han.

Jean legger til at den mørke humoren også kommer frem i studiehverdagen.

– Når forelesningene starter blir vi bedt om å fortelle hvilken grad vi tar. Palestinere som studerer menneskerettigheter svarer at de studerer fiksjon, sier han.

Slow violence

Jonas mener at det viktigste han har lært av utvekslingsoppholdet er hvordan okkupasjonen påvirker alle deler av tilværelsen.

– Kontrollpostene gjorde at jeg måtte bruke opptil fire timer på transport om dagen for å dra til og fra universitetet.

Han forklarer at uforutsigbarheten spiller en stor rolle. Plutselig kan postene stenge uten forvarsel, og da kan du ikke lenger gjennomføre planene dine. Jean legger til at okkupasjonen også påvirker forholdet palestinerne har til sine egne nabolag.

– Bosetningene ligger som regel på høyder i landskapet. Husene er satt opp langs grensene mot landsbyene. På den måten fungerer de som vakttårn i et fengsel.

Jean forteller om landsbyen al-Eizariya. Den ligger tett på den israelske bosetningen Ma’ale Adumim. Han forteller at det flyter søppel og kloakk rundt i gatene i den palestinske landsbyen.

– Først tenker man at de som bor der forsømmer stedet. Så får man vite at det er fordi Israel nekter å godkjenne byggingstillatelser for renseanlegg og søppelfyllinger. Kloakken renner ned fra bosetningen og ødelegger jordbruket til bøndene. 

I juli skrev nyhetsbyrået AP at Israel destruerer anleggsbebyggelse som er satt opp uten tillatelse fra israelske myndigheter. Ifølge AP sier det israelske organet COGAT at 95 prosent av søknader om utbygging blir avslått.

Fred og frigjøring

Jean forteller at han har fått et nytt syn på konflikten mellom Israel og Palestina etter at han flyttet til Vestbredden.

– Jeg har begynt å hate ordet fred, sier han.

Han opplever at folk i Europa ønsker å oppnå fred i Palestina, men at de ikke tar innover seg hva det betyr.

– De sier at vi må få slutt på krigen, men forholdene på Vestbredden illustrerer at krig og fred ikke er direkte motsetninger. Hvis man ønsker at tilstanden i Gaza skal returnere til hvordan den var i september, til «før krigen», så var ikke det fred. Man må kjempe for frigjøring, konstaterer han.

Jonas legger til at protestene de ser fra byer rundt om i verden likevel har en betydning for palestinerne de kjenner.

– De opplever at vestlige politikere mener at det ikke finnes noen grense for hva Israel kan gjøre. Når de da ser tusenvis av mennesker som protesterer vekkes det likevel et lite fremtidshåp.