Får ikke anbefaling
Opptil flere personlige anbefalingsbrev trengs for å komme inn ved de beste lærestedene i utlandet. Men bare et fåtall ved UiO har mulighet til å få slike brev.
– Jeg har hørt at studenter som har god kontakt med en professor kan skrive sine egne anbefalingsbrev og få dem undertegnet, men som vanlig statsvitenskapsstudent blir en fort bare en grå masse, sier Kjersti Lie, som går andre året på bachelorprogrammet i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO).
Ved UiO finnes det i dag ingen enhetlig praksis for hvorvidt man får utstedt et personlig anbefalelsesbrev eller ikke.
Det synes Lie er urettferdig. Hun er en av mange studenter som vurderer å ta master i utlandet, og derfor trenger et personlig anbefalingsbrev.
Ingvild Brox Kielland, leder for studentutvalget ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, sier at det er vanskelig for vanlige studenter å ta kontakt med vitenskapelig ansatte for å få slike brev.
– For studenter som ikke utmerker seg i timene, har et kontaktnett eller er medlem av en frivillig organisasjon, er det mye vanskeligere å få et personlig anbefalingsbrev, sier hun.
Tilbyr generelt brev
Anders Fjelland Bentsen, president i ANSA, sier det er vanlig praksis i både USA og Storbritannia at studentene må ha et personlig anbefalingsbrev fra universitetet i hjemlandet for å komme inn ved deres universiteter.
– Det blir en ekstra byråkratisk utfordring for studentene dersom lærestedene her hjemme ikke har kjennskap til dette, sier han.
For å få bukt med problemet har man ved flere fakulteter ved UiO utarbeidet et såkalt «generelt» anbefalingsbrev. Ifølge Hanne-Gerd Nielsen, rådgiver i seksjon for internasjonalisering av studier ved UiO, tar brevet sikte på å forklare de utenlandske lærestedene hvordan systemet i Norge fungerer, og å forklare hvorfor man i utgangspunktet ikke skriver personlige anbefalingsbrev til studentene. Nielsen er godt fornøyd med ordningen.
– Jeg har aldri hørt at dette anbefalingsbrevet har stoppet studenter fra komme inn i utlandet, sier hun.
Fjelland Bentsen presiserer likevel at et typisk krav ved enkelte utenlandske læresteder er to akademiske referanser, i tillegg til å supplere med et ekstra referansebrev fra en person som har kjennskap til studenten på annen relevant måte.
– Handicappet
En av de professorene som har valgt å skrive anbefalingsbrev til sine studenter er Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap og emneansvarlig for bachelorprogrammet i internasjonale studier ved UiO. Hun mener at det standardiserte anbefalingsbrevet universitetet tilbyr studentene ikke er nok.
– Jeg gjør dette fordi jeg ser at studentene bli direkte handikappet uten at de har et anbefalningsbrev fra universitetet i hjemlandet å vise til. Det finnes ingen annen mulighet, og vi kan ikke endre denne praksisen fra Norge, sier hun.
Matlary synes for øvrig at praksisen med anbefalingsbrev er tåpelig, fordi de ifølge henne stort sett sier det samme. Samtidig understreker hun disse brevenes viktighet.
– Vi må innse at vi konkurrerer i en globalisert verden der denne praksisen er innarbeidet. Vår oppgave er å legge forholdene til rette slik at studentene våre kan komme seg ut og konkurrere internasjonalt, sier hun.
Nedgang
Etter Kvalitetsreformen er et av hovedmålene at universitetene i Norge skal sørge for økt internasjonalisering. I perioden 2006-2007 var det 937 UiO-studenter som reiste på utveksling.
I samme tidsrom var det ifølge Lånekassen 5040 helgradsstudenter på masternivå i utlandet, en nedgang på 13 prosent siden 2004. I Storbritannia var tallet 545 helgradsstudenter på masternivå, og i USA var tallet 248 – en nedgang på henholdsvis 21 og 15 prosent.