Dømt på feilaktig grunnlag!

Det er et kjent fenomen i en kommunikasjonsprosess at ikke meninger alltid når frem slik avsender hadde intendert. Vi har vel alle vært med på hviskeleken da vi var yngre? Eller sittet på skolebenken og lært hvor viktig tegnsetting er gjennom «Vent ikke heng han før jeg kommer»?

I sist ukes Universitas (27.02) ble jeg dedikert et innlegg av Anders Snildal, tidligere leder av Det Norske Studentersamfunns kulturutvalg, og Karl Kristian Rådahl Kirchoff, consul i Norsk klassisk studentforening, vedrørende mine kommentarer til reportasjen om UiOs praksis rundt personlige anbefalelsesbrev. Her kommenterer Snildal og Kirchoff at både journalisten og meg selv åpenbart har misforstått hvilken funksjon et personlig anbefalelsesbrev har. De går med det videre for å gi oss alle en oppklaring i hva et anbefalelsesbrev faktisk er, hvilke funksjon det har, og hvordan man skal gå frem for å komme i besittelse av et slikt dokument.

Deres argumenter er for så vidt korrekte, men deres argumentasjonsgrunnlag er feil. Med det blir hele deres videre resonnering angående mine personlige holdninger til saken og forståelse rundt prosessen ikke sannferdig. Hvorfor?

For det finnes ikke bare en type anbefalingsbrev en student kan få fra en institusjon, det finnes to. Et er et akademisk personlig anbefalingsbrev som er ment å utdype studentens faglige kvalifikasjoner utover karakterutskriften, mens en annen type anbefalingsbrev er det som er ment å bygge på studentens engasjement i en utenom faglig kontekst. Saken slik den ble lagt frem i Universitas 20. februar var ment å belyse problemstillinger knyttet til prosessen rundt den førstnevnte, Snildal og Kirchoff stiller meg til vegs for ikke å ha forstått meningen og prosessen rundt den andre.

Siden en slik skilnad aldri nevnes i artikkelen, journalisten har med det lagt til grunne at dette er noe mottaker har kjennskap til, kan jeg forstå at de som ikke besitter denne kunnskapen har misforstått fremstillingen av saken. Med det la meg kort oppklare mine faktiske meninger om prosessen rundt personlige anbefalelsesbrev.

Min oppfattelse er at man rundt prosessen vedrørende et akademisk anbefalelsesbrev ennå har mange utfordringer, bl.a. kreves det her tydeligvis en klarere enhetlig praksis for å sikre at en uformell støtte skjer på grunnlag av kvalifikasjoner og ikke på grunnlag av valgt studieretning. Når det kommer til det andre anbefalelsesbrevet er saken så klar som Snildal og Kirchoff påpekte: «engasjer deg i egen hverdag ». Det er en grunn til at de beste utenlandske institusjonene har dette som krav og i tillegg tilegner mange slike aktiviteter studiepoeng for deltakelse. For det utbytte det gir ditt eget læringsmiljø, for ikke å snakke om det du personlig sitter igjen med av erfaring, venner og geniale minner, er enormt. So come join us.