Hvordan blir man norsk?

Ett år er forbi, et annet har så vidt begynt. 2015 er over og kommer aldri igjen. Men fjorårets utfordringer kaster allerede lange skygger over det nye. Flyktningkrisen som dominerte mediebildet i 2015 har for lengst inntatt hverdagen i Norge. Lenge har vi arbeidet med krisehåndtering. Nå starter den virkelig vanskelige kampen: integreringen.

Skal vi lykkes, må flyktningene bli det vi kaller «norske». Men hva vil det si å være norsk? Jeg aner ikke. Å være født med ski på beina? Kunne beherske kunsten å gå på glattisen? At man ikke småprater med folk på bussen? Da kan jeg like gjerne kaste inn passet mitt og finne meg et nytt land.

Denne høsten startet Hanne Skartveit, VGs politiske redaktør, en politisk debatt da hun argumenterte for at vi må slutte å stille dette spørsmålet – det er ekskluderende. For hvordan kan du føle deg norsk dersom du hele tiden blir minnet på at du ikke er det, sånn egentlig?

Den anerkjente tyske psykologiprofessoren Graumann mente at identitet er noe som formes i relasjon med andre mennesker. At integrering dypest sett handler om en identifikasjonsprosess. I Norge er velferdsstaten hjørnesteinen i samfunnet. Skal vi lykkes med en vellykket integrering, må målet være å få alle nykommere til å fungere i det sosiale systemet. Kun da vil de føle seg som en del av det norske. Problemene oppstår dersom identifikasjonsprosessen kun går den ene veien. Dynamikk folkens! Integrering må skje begge veier. Da en somalisk kvinne ble skutt av norsk politi på Grønland i Oslo i september, utløste det et skred av spørsmål. I Morgenbladet trakk Lena Lindgren frem at den siktede kvinnen – som hadde truet en gutt med kniv – ser på seg selv som offeret i situasjonen. Og flere deler hennes syn – 700 somaliere var samlet utenfor Stortinget i oktober for å demonstrere sin støtte til kvinnen. Hvem har rett, politiet eller somalierne? Spørsmålet er feil stilt ville Kåre Willoch sagt, for det er ikke et spørsmål om hvem som har rett, men hva som er rett.

Hva som er rett i én kultur, kan være galt i en annen. Så hvordan kan vi vite hva som rett når flere kulturer blandes? Et steg i riktig retning vil kanskje være å åpne seg for alt vi ikke vet så mye om. En foreleser jeg hadde sa det så treffende: «Nordmenn befinner seg i en polvott». Poenget hans var at vi er i ferd med å marginalisere oss selv i vår egen selvgodhet. Vi ser ikke lenger skogen for bare trær, for trærne er norske og Norge er løsningen på alle verdens problemer. Norge er et av verdens beste land å bo i, og en viktig grunn til dette har vært oljen. Men det er nye tider nå. Oljebransjen sliter, og plattformene står på enda mer gyngende grunn enn før.

Det norske samfunnet står overfor en smertefull omstillingsprosess. Utfordringen blir å åpne sine hjerter for flyktningene når vi selv står foran en økende arbeidsledighet. Det er ikke tvil om at 2016 vil by på store utfordringer. En vellykket integrering vil være avgjørende for hvor godt vi takler dem.

Så hvordan står det til med integreringen anno 2016? Vår nye innvandring- og integreringsminister Sylvi Listhaug stiller krav til asylsøkere om at de må dokumentere både norsk- og samfunnskunnskaper før integreringen kan si seg å være vellykket. Slike krav kan fungere. Men det skal mer til for å føle seg som en del av det norske fellesskapet. Innvandrerne balanserer på en usynlig grense, der veien over til det norske kan virke uoverkommelig lang. Et slags ingenmannsland midt imellom to identiteter som gjør at kampen om integreringen er tapt før den begynner. Vi må gi slipp på inngrodde holdninger som skiller «oss» fra «dem» og finne svaret på hva som gjør en «norsk». Kjærlighet handler om mer enn brunost og ski, det handler om å ta imot og gi.