Ranas strategi

Mohammed Usman Rana (Leder, Muslimsk Studentersamfunn, red.anm.) inntar stadig en kompromissløs holdning til kritikk av det norsk-pakistanske miljøet. Argumenter og analyser fra filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen avvfeies kategorisk og karakteriseres som «oppgulp» og «pubertalske» (sic) i Aftenposten 3. mars.

Vest-europeere har opparbeidet en lang og god tradisjon for historierevisjon og selvpisking. Man har erkjent at det ble begått store overgrep mot utallige mennesker under kolonitiden, med slavehandel og økonomisk utbytting. De fleste land har erkjent sin delaktighet i Holocaust og overgrep mot andre utsatte grupper i vår nære fortid.

Regjeringer har kommet med unnskyldninger og erstatninger. Barn har fått rettigheter, kvinner likestilling. Denne selvransakelsesprosessen har kommet så langt at disse holdningene i dag representerer et alment akseptert tankegods og forsøk å på opponere mot dem blir avfeid som ekstremisme. Prosessen har vært helt avgjørende for å skape modne demokratier og det uredde debattmiljøet man i dag har i vår del av verden.

Det skal ikke mye sosiologisk innsikt til for å forstå at kulturen på den pakistanske landsbygda med før-moderne samfunnsstruktur, kastesystem, svak sentralmakt, føydal familiebasert økonomi og arrangerte ekteskap som hovedtrekk, er svært ulik den norske anno 2007. Det er således for de aller fleste åpenbart at integrering ikke uten videre vil følge av seg selv, så lenge den voksende norsk-pakistanske befolkningen ikke også inntar en selvransakende holdning. Den vedvarende bastante motviljen mot å gå inn i materien skader Ranas egen sak og representerer etter mitt syn en svært uheldig strategi fra ham som rollemodell. Dersom han fortsetter sin hardnakkede fornekting av at det finnes problemer, vil hans kritikere måtte rope enda høyere og dermed ruller polariseringssnøballen.