Miljøfilosof: – Bygningen står i brann

I dag er det duket for den årlige exphil-forelesningen, der Universitetet i Oslo inviterer en innflytelsesrik filosof og dyktig formidler til å holde en forelesning om et aktuelt exphil-tema.

I år er det den amerikanske filosofiprofessoren Stephen M. Gardiner som holder gjesteforelesningen. Han er særlig kjent for sin forskning på og bøker om miljøetikk, og mener at verden trenger å konfrontere det han kaller «institusjonell fornektelse» i klimakrisen.

Løsningen? Ifølge Gardiner trenger verden nye institusjoner. Årsaken til at endringer skjer så tregt, er ifølge filosofen at institusjonene våre er for ineffektive.

Les også: Klimastrategi skaper uro i akademia

Universitas har sammen med sin internasjonale seksjon «Inter Universitas» tatt en prat med Gardiner før dagens forelesning, som foregår på Zoom.

­@spm: – Vi vet fra forskning at klimaendringene er dramatiske. Hva mener du er årsaken til at det fremdeles går så tregt i beslutningsprosesser når det gjelder å skape endring?

– Det er en komplisert affære. I noen situasjoner er det så enkelt som ønsketenkning og kortsiktighet, i andre strekker det seg helt til korrupsjon av ulik karakter. Men jeg tror det også eksisterer en filosofisk forvirring i offentligheten. Når vi hører argumenter basert på fornektelse sier folk gjerne: «Å, men det er jo all denne usikkerheten!»

– Fra et filosofisk synspunkt tar vi alle beslutninger hele tiden, også i situasjoner med stor usikkerhet, uten at vi lar det hindre oss i å handle. Vi bør ikke la usikkerheter hindre oss når vi vet at vi står overfor en enorm trussel av denne typen. Det er en fraskrivelse av det moralske ansvaret å fortsette å si at det ikke vil være noen handling fordi det eksisterer noe usikkerhet – som om vi trenger å være fullstendig sikre for å utrette handlinger.

– Hvis jeg forteller deg at bygningen vi befinner oss i står i full brann, at den er i ferd med å spre seg lenger nede i gangen og at den er på vei hit, og din respons er: «Jeg er ikke sikker. Det kan være at røyken kommer fra andre steder, eller det kan være den neste bygningen som brenner eller i alle fall vil brannvesenet komme hit», så tror jeg alle ville tenkt at du var litt gal. Bygningen står i brann, det er veldig sterke tegn til det, vi er nødt til å handle!

– I filosofisk litteratur snakker man om tyveri mellom generasjoner. Mener du at vi er i ferd med å stjele fremtiden til fremtidige generasjoner?

– Vi står i stor risiko for å gjøre det, og vi utsetter fremtidige generasjoner for langt større risiko enn vi burde har gjort. Det er fremdeles muligheter for å minimere risikoen. Men hvis vi ikke snart handler i en virkelig dramatisk skala i løpet av de neste 10-20 årene, så mener jeg vi kan si at vi stjeler fremtiden til kommende generasjoner – eller i alle fall gir dem en fremtid som ingen ved sin rette forstand vil ha.

– Klimapsykologer har poengtert at dommedagsprofetier kan være lite konstruktive når det kommer til å mobilisere folk til å handle for endring. Dårlige nyheter kan bidra til å passivisere. Hva tenker du om måten klimaendringene blir kommunisert på?

– Det finnes mange bekymringer rundt «hva som virker». Ærlighet og integritet er det desidert viktigste. Hvis du helt oppriktig tenker, som meg, at vi står overfor en virkelig alvorlig trussel om en enorm katastrofe for menneskeheten globalt, så mener jeg du har en forpliktelse til å fortelle sannheten om problemet. Du skylder oss alle å fortelle sannheten.

Les også: Geologistudentar: Går dei inn i ein døyande bransje?

– I psykologien debatterer man hvordan folk reagerer på dårlige nyheter om en kommende trussel. Selvfølgelig kan klimaendringene oppleves bekymringsfullt og vanskelig, spesielt for unge mennesker som i dag står og ser inn i fremtiden. Derfor bør vi være oppmerksomme på nettopp det, og støtte dem gjennom det. Vi må erkjenne at dette er skummelt, og vi må ta vare på hverandre. Menneskeheten har allerede konfrontert store problemer, og vi kan gjøre det igjen.

– Hvordan mener du vi best sørger for en god balansegang i å kommunisere alvorlighetsgraden som følger klimaendringene og samtidig forhindrer at folk ikke gir opp?

– Det er et godt spørsmål, men jeg hang meg nå litt opp i denne setningen om at «folk gir opp». De fleste gjør ikke spesielt mye for klimaet akkurat nå. Oppfatningen om at noen «gir opp» legger vanligvis opp til at folk allerede gjør mye. Jeg forstår problemet med fatalisme, og at problemet kan virke overveldende. Psykologisk sett må vi støtte hverandre og tenke på at det vil være øyeblikk med tvil og fortvilelse. Men det er jo også normalt i livet ellers – hvis du konfronterer noe som er vanskelig møter du noen ganger på øyeblikk av fortvilelse hvor du bare vil gi opp.

– Hvordan sikrer vi best et grønt skifte?

– Det er viktig at overgangen blir sett gjennom en rettferdighetslinse. Det er mange endringer vi kan gjøre som er bra med hensyn til klimaet, men som vil være veldig urettferdige og forårsake andre typer problemer vi også gjerne vil unngå. For eksempel vil en urettferdig overgang til et grønnere samfunn kunne skade marginaliserte grupper. Rettferdighet for, og støtte til, lokalsamfunn og enkeltpersoner i overgangen er derfor ekstremt viktig. Vi ønsker ikke å ofte noen på alteret for klimahandlinger.

– Hva mener du er det viktigste en person kan gjøre for klimaet?

– Jeg tenker at det ikke er det samme for alle. Vi ser til stadighet anbefalinger om små og store ting vi kan gjøre for klimaet, som å bytte lyspærer og skaffe oss el-bil. Men jeg vil heller understreke noe litt annet: Tenk på dine egne talenter, dine egne interesser, hva det er som motiverer deg og driver deg videre. Tenk deretter på hvordan du kan bruke det på en måte som kan være fordelaktig med tanke på klimaproblemet. Svaret vil være forskjellig fra person til person. Å skrive en bok om klimaendringer er for eksempel et viktig bidrag når det gjelder å øke bevisstheten til folk og å gjøre en forskjell. Men igjen, det handler om å bli kjent med talentene sine.

En lengre versjon av dette intervjuet kommer i Inter Universitas.

Forelesningen med professor Stephen Gardiner finner sted på Zoom mandag 27. september klokken 16. Du kan følge den her.