Midt i gata, midt i blinken

Benji & Banden består av en gjeng i midten av tjueåra, fødd opp på skandinavisk og britisk rock, ifølge dem selv.

Talende er det derfor kanskje at Oslo-bandet av P3 tidligere er blitt beskrevet som Håkan Hellstrøm og John Olav Nilsens hypotetiske kjærlighetsbarn, en merkelapp som ville gjort enhver skandinavisk rocker svimmel av ærbødighet.

I hvilken grad jeg er enig i denne beskrivelsen er jeg usikker på, selv om den definitivt har noe for seg. For Benji & Banden leverer trygg og sjangerbevisst skandi-rock, preget av fengende gitarriff, tempo og virilitet, dandert med ungdommelige tekster om urbane helgeaktiviteter.

Alt i alt gjør dette bandets ferskeste EP til et ypperlig følge ved konsumering av lørdagskveldens nødvendighetsartikler – egnet til å utgjøre lyden av fester i Bergen så vel som Oslo og Göteborg.

Smått ironisk er det derfor at EPens første låt, «Alt forfaller», handler om disse samme nødvendighetsartiklenes bakside - nemlig søndagsmorgenene tilbrakt i fylleangstens vold.

Men selv bakfylla kan gjøres fengende, spesielt om du utstyrer den med ømme gitarer og effektive temposkifter, og «Alt forfaller» er etter min oppfatning EPens beste låt.

Neste låt heter «Hjerteslag» og er nok den mest «JohnOlavNilsenske» av de fire ferske låtene, fylt med koring ala «å-å-å-å-å» og en vokal som flørter med desperasjonen. Dessverre er nok dette også EPens mest forglemmelige låt, og det meste ved den, fra låttittel til riff, er for generisk til å feste seg skikkelig.

Der hvor «Hjerteslag» nikker i retning John Olav Nilsen, er «Løper på torner» derimot en helstøpt Hellstrømsk ballade, hvor ømme gitarriff vugger elegant avgårde side om side med blåsere.

Som tidligere nevnt er Benji og co et osloband, og på «Løper på torner» finner vi også spor av hjemstavnsdiktning, med linjer som plasserer seg geografisk midt i Oslogryta

//St Olavs plass har takket for seg, når jeg svever bort og venter på deg//

Sett under ett er det allikevel lite ved bandets tekster som skriker Oslo. Musikken er umiskjennelig skandinavisk, men det er ingenting som gjør at denne musikken ikke like så godt kunne kommet fra en annen by, i motsetning til hvordan tidligere nevnte John Olav Nilsen eksempelvis aldri ikke kunne vært fra Bergen.

Dette peker kanskje også på bandens fremste forbedringspotensial: de har litt å gå på når det gjelder å utvikle noe som låter fullstendig eget.

Totalt sett er likevel «Midt i Gata» en suksess, og Benji & Banden leverer jevnt over deilig fengende poprock, eksemplifisert ved tittellåta som også er EPens siste spor.

Dette er med andre ord definitivt en gruppe å holde øye med fremover – denne anmelderen venter ihvertfall spent på fortsettelsen.