Skuffende, men tidvis fengende indiepop

Deadheading av Thea & The Wild, eller Thea Glenton Raknes som hun egentlig heter, inneholder en rekke mer eller mindre indiepop-låter av nokså sprikete kvalitet.

I løpet av albumets ti sanger får lytteren servert hovedsakelig muntre og raske låter, men også mer melankolske ballader mot slutten. Skivas første lydspor, «Poisoned Apple», slår an tonen for resten av albumet.

Med en nokså fengende melodi, enkel tekst på engelsk og vante musikkgrep, viser Raknes at en popsang ikke trenger å være særlig original for å være lytteverdig. «For er ikke det akkurat det som er popens karakter?», virker det som om låten sier til oss.

Det neste lydsporet, «Little Sister», er nok platas kommersielle høydepunkt. Med Amy Winehouseaktige vers og et refreng som man lett får på hjernen, har låten potensial til å slå rot i de tusen hjem.

Den lager også malen for et mønster som skal tegne seg i løpet av skivas gang: rolige vers og raske refreng som skaper en dynamisk konrast typisk for popmusikken.

Likevel viser Deadheading en sjelden gang fram en mer original låt som skiller seg ut. «How Could We» er lydsporet som i størst grad fanget min oppmerksomhet i så henseende. Med sin groovy rytme og rå gitarspill, kule vokal og et dynamisk skifte som virkelig fungerer, er det tydelig at Raknes ikke bare er påvirket av, men også mestrer, rock-sjangeren godt; ja, for ikke å si bedre enn pop-sjangeren.

Likevel fremstår flere av sangene på plata som overflødige, ensformige og trettende, noe som får meg til å ikke kunne motstå å se ironien i albumets tittel.

Begrepet deadheading kommer nemlig fra gartneryrket og innebærer en fjerning av sykt eller dødt materiale for å gjøre blomsten mer tiltalende å se på og for å øke blomstring. Men det ser altså ikke ut som om Raknes har klart å anvende dette prinsippet på sitt eget hjertebarn.

Etter mange, for mange, av disse enkle poplåtene med heftige refreng og rolige vers begynner lytteren simpelthen å gå lei; albumet blir kjedelig og man mister lysten til å fortsette å høre på.

Albumet kunne dermed tjent på at lydspor som «The Moment» og «Stage Fright» rett og slett ikke endte opp på det ferdige produktet. Dette er forstemmende, da enkelte av sangene, som de nevnte «Little Sister», «Poisoned Apple» og «How Could We», er genuint verdt å høre på.

Dermed blir den naturlige løsningen at man hører disse låtene isolert sett. Og kanskje er ikke dette så ødeleggende for utgivelsen, for hvor mange er det som egentlig tar seg bryet å høre gjennom hele album lenger?