– Et skrikende behov

– Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men intervjuene som gjøres i Ukraina gjøres primært på russisk, illustrerer leder ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) ved UiO Christine Meklenborg Nilsen.

Hun forteller om dagene etter invasjonen av Ukraina 24. februar, hvor den samlede ukrainske språkkompetansen i Norge ble avkledd som forsvinnende liten. Nilsen kaller opprettelsen av emnet en solidaritetshandling, men også et svar på en konkret mangel på kompetanse.

– Det var helt tydelig et skrikende behov for folk som kan ukrainsk, slår hun fast.

Fra et seminarrom på Sophus Bugges hus ved Universitetet i Oslo stemmer Atle Grønn i. Universitas møter professoren i russisk – og for anledningen student i ukrainsk – i pausen fra kasus, syntaks og lesing av ukrainske avisartikler.

– Fra før har det bare vært noen titalls etniske nordmenn som behersker språket. Det er altfor få. Det er tross alt Europas geografisk sett nest største land, minner han om.

Som en respons på en personlig forskrekkelse over invasjonen, var det Grønn som initierte kurset som har ført til at rundt 40 studenter nå lærer språket denne høsten.

– Jeg er jo ansatt på russisk, så du kan si det var en sjokkreaksjon. Dette var hva vi kunne bidra med, og jeg følte at UiO som det største universitetet og hovedstadsuniversitetet hadde en forpliktelse til å få i gang noe, sier han.

Uvanlig høy etterspørsel (!)

Språkfagene er blant fagområdet med lavest andel søkertall, viser tall fra Samordna opptak. De sviktende søkertallene og trange økonomiske kårene, gjelder imidlertid ikke for emnet i ukrainsk, ifølge Meklenborg Nilsen. De nødvendige pengene ble bevilget og studentene har meldt seg på i uvanlig ivrige tall.

– Hvordan fikk dere penger og gjennomslag for å opprette emnet i en håndvending?

– Alle var enige på møtet. Og for øyeblikket er det snakk om å hyre inn én timelærer, så det er ikke store utgifter knyttet til dette kurset, poengterer Meklenborg Nilsen.

– Vi kunne ikke lage et fullt studieløp med alle nivåer, det ville vært helt umulig. I stedet har vi på rekordtid fått i gang et lavbudsjettopplegg, sier Grønn.

Emnet, som har innleid ukrainsk hjelpelærer, har uvanlig høy etterspørsel.

– 40 studenter er mye for et fag som dette. Det er langt mer folk her enn på mine russisk-forelesninger. Vi har i tillegg til vanlige studenter på masternivå mange eksterne, godt voksne arbeidende studenter, forklarer Grønn.

Blant disse er en profesjonell tolk fra Tromsø, som fløy ned ens ærend for å kunne delta. Også akademiske staber fra andre universiteter, samt professorer fra andre slaviske språk, er med.

– Det er en type rekruttering vi ikke ser på andre kurs, minner Meklenborg Nilsen om.

Hun har inntrykk av at studentenes motivasjon drives av et personlig engasjement, fremfor behovet for studiepoeng.

– Det veldig mye «con amore». Sånn sett er det et veldig annerledes emne, sier Meklenborg Nilsen.

– Burde emnet vært opprettet tidligere, for å sikre at et kunnskapsmiljø fantes i forkant av krisen – og ikke måtte bygges opp i etterkant av en invasjon og midt oppi en krise?

– Det er et veldig vanskelig spørsmål. Vi sliter en god del med rekrutteringen til slavisk, så det er ikke sikkert det ville vært en klok avgjørelse å opprette et emne innen slavisk språk uten at det var studentgrunnlag for det, sier Meklenborg Nilsen.

Instituttlederen føler seg ikke trygg på at denne nødvendige pågangen ville eksistert før krigen i Ukraina brøt ut, og er heller ikke sikker på om den vil fortsette å eksistere kommende år.

– Akademikere fra andre institusjoner kommer neppe i runde to – og da må studentgrunnlaget finnes hos de faktiske studentene. Dette må evalueres, mener Meklenborg Nilsen.

Hjelper i møte med ukrainske flyktninger

Kjetil Bjørkmann er blant dem som tar emnet. Til vanlig studerer han russisk ved Universitetet i Oslo. Nå er han imidlertid godt i gang med emnet i ukrainsk, og trekker frem nettopp den pågående krisesituasjon som en av de vektende faktorene for at han befinner seg i seminarrommet mandag ettermiddag.

– Det er jo aktuelt å studere ukrainsk, selvfølgelig. Til vanlig studerer jeg russisk, men ble oppfordret av underviserne der til å søke meg inn på emnet, sier han.

Ved siden av studiene arbeider han med ukrainske flyktninger på asylmottaket på Nasjonalt ankomstsenter. Der har han allerede tatt i bruk kunnskapene han har tilegnet seg.

– Jeg har prøvd å snakke litt ukrainsk der, og tror det vil bli nyttig fremover med en del ukrainere som kommer til Norge, sier han.

IKOS: – Ønsker ikke ad hoc krisekurs

På institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) har debatter knyttet til opprettelse av språk i krisetider fortonet seg annerledes. Instituttet er hjem for studier av språk tilhørende blant annet Midtøsten, men til tross for et økende antall flyktninger fra disse områdene de foregående tiår, har ikke nyoppretting av emner vært aktuelt. Det har ikke vært etterspurt av verken myndigheter eller studenter, forteller instituttleder Rune Svarverud på telefon til Universitas:

– Det har egentlig aldri vært et tema. Å opprette nye studieløp på grunn av en krise et eller annet sted i språk vi ikke har ansatte eller kompetanse på, er jo et litt større prosjekt. Men det avhenger litt av hvilke kriser du peker på, sier han.

– IKOS tilbyr for eksempel ikke pashto eller kurdisk – hvilke vurderinger har dere eventuelt gjort dere rundt det?

– Vi har persisk - altså farsi - som likner veldig på pashto, men det har egentlig aldri vært noen etterspørsel etter det i slike perioder. Bare fordi det er en krise i verden, betyr jo ikke det at vi umiddelbart kan utdanne eksperter på det feltet bare ved å opprette noen midlertidige språkkurs.

Svarverud påpeker at de har tre studieretninger på bachelornivå med språk fra Midtøsten – arabisk, persisk og tyrkisk, som hele tiden undervises ved instituttet.

– Vi har aldri sett behovet eller etterspørselen for at man skal opprette språktilbud ad hoc i krisesituasjoner eller hva det eventuelt skulle bidra til. Det ville krevd en lang akademisk prosess, sier han.

Han mener det på eget institutt fremstår urealistisk at man i en krisesituasjon på kort sikt skal kunne bygge opp språkkompetanse blant nordmenn. Det tar mange år å tilegne seg bare et grunnleggende nivå av for eksempel kinesisk og arabisk, påpeker han og fortsetter:

– Det er for sent å tenke at vi trenger kompetanse på et eller annet felt når krisen er der. Da må man heller tenke en eller annen form for beredskap, sier han og legger til at de ikke er en språkskole.

Men også han peker på den økonomiske balansegangen språkfagene balanserer på.

– Vår økonomi er i veldig stor grad knyttet til studentenes oppmelding og gjennomføring. Hvis vi oppretter og dermed putter masse penger inn i stillinger som ikke tiltrekker seg studenter, er det strategisk ganske uheldig for oss, sier han.