Et inspirerende møte med toppidretten

Enkelte studenter trenger utfordringer større enn evig inflasjon, underbetalt deltidsjobb og pensum så langt øyet kan se. En varm maidag ble nysgjerrighetennyskjerrigheten for tung, og Universtas’ utsendte så ingen annen mulighet enn å oppdrive de modige sjelene som bedriver toppiddrett i tillegg.

– Hvordan har du tid til andre ting?

– Tenker du på om jeg har mulighet til å se på serier og sånn? Nei, det blir lite tid til det.

Elise Sørdahl (21) studerer tredje semester på en jussgrad ved UiO, samtidig som hun spiller volleyball i 1. divisjon, leder OSI (Oslostudentenes idrettsklubb) volleyball og er i hovedstyret i samme organisasjon.

Lite tyder likevel på at den travle hverdagen har vært en utfordring, da Sørdahl har tviholdt på volleyballen siden fylte fem.

– Valget der jeg kommer fra, Myre i Vesterålen, sto mellom idrett eller råning. Heldigvis hadde jeg tatt valget mitt før rånealderen.

– Det blir ganske travle dager, men idretten gir tilbake, forteller hun.

Hvordan holder hun styr på alt spør du? Svaret er kalender på telefon og Postit-lapper på samtlige flater.

Null oversikt, ergo kaos

– Hva hadde skjedd hvis du våknet i morgen uten telefon og Postit-lapper?

– Rent kaos!

Sørdahl viser frem kalenderen på telefonen som er fargekodet ned til minste detalj. Til og med reisetiden til universitetet er lagt inn med fargen lysegrå.

– Det eneste jeg hadde husket uten kalenderen, hadde vært når trening og eksamen var. Så da måtte jeg bare gå ut ifra det.

Sørdahl mener at å være rutinert er en forutsetning for å drive med toppidrett ved siden av studiene.

– Jeg har idretten å takke for alt. Idrett gir meg den pausen i hverdagen jeg trenger. Når jeg er på banen så glemmer jeg faktisk alt annet, og blir på en måte mer uthvilt.

Likevel er det en avgjørende komponent i livet som er vanskelig å kombinere med den travle hverdagen, nemlig sosialt samkvem.

– Studenttilværelsen kan bli ganske ensom, så volleyballen fungerer som det sosiale tilskuddet, forteller Størdahl.

Forskjeller mellom kjønnene

Selv om idretten kan fungere som rene himmelen for sosiale og rutinerte studenter, er det likevel ett aspekt som har høstet kritikk. Toppidretten har nemlig lenge vært preget av store lønnsforskjeller mellom spillere, spesielt på bakgrunn av kjønn.

Forskjellene er påfallende. Kvinner tjener under 20 prosent av det menn gjør i toppfotballen, kan en artikkel fra LO i samråd med Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (Niso) fortelle.

Likevel oppleves ikke problemene like splittende på bakken. I studentorganisasjonen OSI er det nemlig litt andre utfordringer.

– I OSI er det i styret en i overkant sterk representasjon av kvinner, mens av trenere er det flest menn, forteller Sørdahl.

Enkelte ganger har noen av de mannlige trenerne vært til besvær.

– Det har vært episoder hvor trenere har kommet med kommentarer som har blitt oppfattet krenkende òg, men heldigvis har det ikke vært noen konflikter vi ikke har fått løst, fortsetter hun.

Sørdahl har likevel på hjertet at det er stor forskjell på mannlig og kvinnelig idrett, og føyer til en kontroversiell mening.

– Manneidrett er mer spennende enn kvinneidrett. Jeg tror dette er fordi det er så annerledes. Jeg kan se på kvinner spille og tenke: «Dette kan jeg få til selv». Mens med menn er det rett og slett noen fysiske forutsetninger jeg selv ikke har, så det er bedre underholdning.

Sosial konkurranse

Som for Sørdahl, var det også det sosiale som trakk Mille Porsmyr (22) inn i idretten. For henne var det håndball som ble ungdomsaktiviteten. Og selv om hun fortsatt har sine nærmeste på laget, har mye forandret seg siden den gode ungdommen.

– Man må være en sammensveisa gjeng for å klare å slå det andre laget. Samtidig er det mye konkurranse innad for å få nok spilletid – eller lønn for den saks skyld.

Universitas møter en sliten Porsmyr over FaceTime fra Portugal. Til vanlig spiller hun for Oppsal, men denne gangen har hun tatt turen til Portugal med landslaget for å delta i sandhåndball. For dere som lurer, er den eneste forskjellen at man tar med ballen ut på stranda i sommersesongen.

– Har du ikke eksamen nå?

– Jo! Eller, jeg kommer hjem på mandag og har eksamen dagen etter.

Porsmyr studerer industriell økonomi ved NMBU. Eksamensøvingen gjør hun mellom kamper.

– Det er ganske hardt arbeid, men jeg ble tidlig vant til det. Idretten gjør at jeg utvikler en del selvdisiplin som gjør seg tjent andre steder.

Porsmyr erkjenner at også hennes kalender er fylt opp. Det er klart for henne hva som ville skjedd, skulle hun våkne uten kalenderen er svaret klart:

– Jeg hadde fått panikk!

Men ikke alle er like avhengig av kalenderen for å få struktur i hverdagen. Henning Vassdal (22) spiller fotball for Kjelsås, som nå ligger i andre divisjon og belager seg på hukommelsen for oversikten.

– Jeg har nok alle tider og sånn integrert.

Men selv om planleggingssystemet ikke er like rigid hos Vassdal som hos de to andre, er målet like klart.

– Jeg ønsker jo å bli bedre, og forhåpentligvis spille fotball på heltid senere.

Alle tre vedkjenner seg den harde konkurransen i idretten, men for ham er det ingen vei utenom.

– Konkurranse må til for at vi skal bli gode nok, slår Vassdal fast.

Hva med penga?

Som ved mye annet, er det også penga som rår i toppidretten. Selv om de økonomiske forholdene er umulig å forstå for de som ikke er indoktrinert i toppidrettssystemet, kan Vassdal forklare noe av bakgrunnen bak: Mange ønsker å leve av å spille. Det er imidlertid ikke mulig før du kommer høyt nok opp.

– De fleste som spiller i divisjonene har konktraktfestet lønn. Minstelønna er på litt over 4000 kroner i måneden og det er jo ikke nok til å leve av, sier Vassdal.

Porsmyr, på sin side, vil satse på idretten så lenge det er mulig – men er inneforstått med at en eventuell jobb ved en senere anledning vil trumfe.

– Enkelte studiesteder har status som toppidrettsuniversiteter. Dette betyr at de tilrettelegger for at studenter skal få satse på toppidretten ved siden av. For meg har dette vært avgjørende for håndballen, men jeg tror tilrettelegging hos en fast jobb er for mye å forlange, forklarer Porsmyr.

Toppidrettsuniversiteter er en status som NMBU og Oslomet blant annet innehar. UiO, hvor Sørdahl går, og til og med Norges Idrettshøgskole, har ikke denne statusen.

– Skolen har vært ganske dårlig på å tilrettelegge. Men i det siste har jeg ikke trengt tilrettelegging siden jeg skadet kneet og derfor har vært litt ute av idretten, forteller Vassdal.

Også for Sørdahl har det å få tilrettelagt for idretten bydd på mye hodebry.

– Jeg hadde behov for utsettelse av en frist for en obligatorisk innlevering i fjor. Siden jeg ikke fikk dette, ble jeg nødt til å skrive oppgaven på flyet på tur hjem.

Hvordan bli en gud

Hverdagen for toppidrettsutøverne kan bli travel, og utdanningsinstitusjonene utøver ikke alltid skjønn. Samtidig er prestasjonen med å kombinere studier og toppidrett såpass fascinerende at Universitas’ utsendte følte seg nødt til å be om råd.

De tre toppidrettsutøverne deler gladelig sine tips til de i studentmassen som kjemper mot ikke å ende opp i bunnen av en flaske chardonnay, i stedet for siste side av pensumboka.

– Det kom muligens tydelig frem i sted, men planlegg! Hvis ikke ender man bare med å utsette, sier Sørdahl, som også understreker viktigheten av én kalender man kan sverge til.

Rådet lyder noenlunde likt fra Porsmyr:

– Man må tvinge seg selv litt, så det å skrive alt ned er en god start.

Bak en litt flau latter kan Vassdal tipse om at:

– Du bør stå opp tidlig om morgenen, og sørge for en god start på dagen. Da er ganske mye gjort allerede.