Identitetsløs i Italia

Sjanger: Roman

Forlag: Oktober

Antall Sider: 113

Alle som har prøvd å lære seg å tegne vet at veien til fri og selvstendig kunstnerisk utfoldelse starter med herming. På samme måte er det Ingrid Z. Aanestad i romanen Ida i Italia skildrer en kunstnerspires fødsel. Når vi møter Ida er det akkurat idet hun har funnet seg et verdig etterligningsobjekt: den vakre, italienske billedkunstneren Sofia. Boken er en følsom skildring av forholdet mellom de to kvinnene, full av voksesmerter og med et konstant overskudd av inntrykk og sanselige erfaringer.

Som en slags Sokrates går Ida fra dør til dør og spør de få kunstnerne i den lille norske bygda hva kunst er. Idet Ida møter Sofia oppstår umiddelbart en følelse av resonans. Forholdet mellom Ida og Sofia fortoner seg nærmest som en slags ensidig forelskelse der Sofia blir en slags identitetsmuse for Ida. Når Ida bestemmer seg for å følge med Sofia til Italia er det dels for å lære billedhuggerfaget, men først og fremst for å bli det Sofia er: en kunstner. 

Fra ungdomsskoleelev til kunstnerprotesje 

Boken lykkes som moderne dannelsesroman. Grunnen til det er at forfatteren treffer så godt i sine beskrivelser av Idas underlige kombinasjon av målrettet egenvilje og grenseløs, ukritisk etterligning og beundring av idolet sitt. Tankene går til Lena Lindgrens farsott Ekko fra 2021. I likhet med Ekko er Ida fanget i sin idolisering og etterlikning av en annen: «Eg lagar eit bilete av henne, eg veit det», sier Ida. Leseren studerer Ida, som vekselsvis studerer Sofia og seg selv. 

Mange sosiologer ville nok nikket anerkjennende til måten Aanestad skildrer Idas vei til kunstnerlivet. Ida aner det sosiologene vet: at det å være kunstner er langt mer enn å være god i faget sitt. Ida bestemmer seg for å begynne å drikke espresso, kjøper dyr, mild sjampo og investerer i nye oransje sko som Sofia har plukket ut. «Kva lærer kroppen min desse vekene? Ikkje fridom, kanskje ein ny disiplin. Fare una bella figura, seier Sofia. Det handlar om å føra seg, om å gjera ein god figur», skriver Aanestad. Ida bytter ut brødskivene med leverpostei med pasta alla puttanesca og vin utblandet med vann. Om det kulturelle klassespranget kunne smake bittert og lukte pretensiøst for dem som synes folk helst burde holde seg til sin egen gjeng, er skildringene av den magnetiske tiltrekningen Sofias væren har på Ida en effektiv motgift. En klar styrke ligger nettopp i at forfatteren med relativt enkle grep evner å formidle kraften til den instinktive gjenkjennelsen som utløser Idas dannelsesprosess.

Sparsommelig, men rik

Et interessant trekk ved boken er måten detaljene hele tiden kommer i forgrunnen, samtidig som fortellingen fremstår enkel og skildringene som regel er nøkterne i omfang og karakter. «Det er forskjell på dei som lagar skulpturar, nokre høgg, og andre modellerer. Dei som høgg, trekker frå. Dei som modellerer, legg til», forteller Sofia. Det er lett å tenke seg at når Ida sier at hun vil være «en som subtraherer», så er utsagnet i samsvar med romanens eget formuttrykk. Det sier seg selv at en roman på rundt hundre sider bør være presis og fokusert i form og innhold, og Aanestad mestrer virkelig denne knappe og meningstette, nesten poetiske skrivestilen. Samtidig kunne man tenke seg at å utbrodere kunne gitt Ida mer liv. Forfatteren lar ofte tonen i omgivelsesskildringene være eneste indikasjon på hovedkarakterens reaksjoner. Iblant virker Ida som en modell som skal vise en identitetskapingsprosess, i den grad at det går på bekostning av dybden i hennes karakter. Hun går fra å være et identitetsløst vakuum til å suge Sofia til seg i noe som ligner en fysisk reaksjon. Men når prosjektet er å illustrere nettopp at det å finne seg selv kan innebære å kopiere noen andre, er den minimalistiske personskildringen av Ida et vellykket grep. 

Det myke og det bratte

Selv om den åpne, absorberende innstillingen til Ida både er interessant og fortellende, blir man som leser etterhvert nysgjerrig på hvor det blir av opprøret og desillusjonen. Akkurat idet man kikker bekymret på det stadig minkende antallet sider som er igjen av boka, sier Ida: «Det er sant, det burde vera ein konfrontasjon her. Det bratte i meg, kor blir det av i møte med Sofia? Det mjuknar ikkje, kanskje blir det undersjøisk. Eg er meir oppteken av det bratte i henne». Idas eventuelle opprør overfor Sofia forblir foreløpig fortrengt: «Ein konfrontasjon kunne vera at eg vil ha noko av henne som ho ikkje kan gi meg. Meir nåde, meir kjærleik, alt ho veit om livet. Noko ho ikkje vil gi meg. Ho er den sterkaste, inntil vidare. Ho ville knust meg». Dermed vender Ida hjem med idealene i god behold. Ida i Italia er en roman som på sitt følsomme, nyanserte vis utforsker forholdet mellom å forme seg selv og å la seg forme. Tematikken er tidløs, men kanskje også spesielt relevant i en periode der fokuset på og forventningene om å skape sin egen fremtid er større enn noen gang.