Våken i St. Petersburg?

Som russiskstudent var jeg i august så klar som man for tiden kan bli for å reise til St. Petersburg, hjertet av Russland. Likevel var det med hjertebank jeg for første gang så det russiske flagget flagre i vinden ved den estiske grensen. Plutselig virket krigen så mye nærmere enn før. 

På bussen videre til St. Petersburg viste krigens farger seg med alle verveplakatene langs motorveiene, men til min forundring ble ikke himmelen grå. Fremme i sentrum av St. Petersburg begynte følelsene å sprike, siden byens skjønnhet nesten gjorde vondt. For det virket jo slett ikke som at folk enset den krigen som har vært deres virkelighet i over to år. Eller har den det?

Riktignok var gater og t-baner dekorert med krigspropaganda. Men de mer velstående russerne i storbyen er vanskeligere å lokke til fronten med penger og patriotisme enn folk i utkanten. Plakaten nedenfor prydes av det nå velkjente slagordet «heltebyen har sine egne helter», en tittel enkelte russiske byer har blitt tildelt for heltemodig innsats under andre verdenskrig. Slik glorifiseres dagens krigføring ved å alludere til beleiringen av Leningrad. Ved å taste 117 får du, i tillegg til heltetittelen, 250 000 saftige kroner rett inn på konto. Det er mye penger, også i St. Petersburg. 

Norge er det siste landet i Norden med generalkonsulat i St. Petersburg etter at Russland la ned både det finske og svenske som svar på Nato-innlemmelsen. Den daværende generalkonsulen forteller oss at han og andre lands diplomater ofte er til stede etter tiltaltes ønske under rettssaker i Russland, hvor det er fare for at grunnleggende menneskerettigheter og alminnelige rettsprinsipper, også etter russisk lov, ikke respekteres. Forhåpentligvis legger deres tilstedeværelse noe press på rettsutøvelsen, eller i det minste sender et signal.

En delegasjon med europeiske diplomater fra St. Petersburg og Moskva pleier også å dra til minnestedet Sandarmokh i Karelen ved den årlige markeringen av Den store terroren for å legge blomster ved finske massegraver. Konsulen fortalte at i år ble de stanset av krigsveteraner fra den såkalte spesialoperasjonen som fysisk hindret dem i å legge ned blomster. Trass i sinte og lite relevante anklager fra veteranene om at diplomatene støtter ukrainske nazister, skal de prøve på nytt igjen neste år.

Videre kunne generalkonsulen tipse oss om et helt annet gravmonument, nemlig den bokstavelig talt falne, Prigozjin sitt hvilested. Den tidligere Wagner-lederen som sist sommer rystet russerne etter et mislykket kuppforsøk mot Moskva, omkom som kjent i en høyst mistenkelig flyulykke. Hjelpsomme veiskilt geleidet oss til graven hvor det sto en vakt, og siden han ikke nektet oss å ta bilder, må han ha vært der for å forhindre hærverk– eller som ren æresvakt. Den store bronsestatuen av Prigozjin, blomstene og det russiske flagget virket absurd. Det fikk meg til å tenke på historikeren René Girards teori: Helt siden menneskehetens primitive morgen drepes det av og til en utpekt «syndebukk». En som får skylden for at ting har gått skeis i samfunnet. Men siden samfunnskrisen på denne måten tas hånd om og roen gjenopprettes, blir den tidligere forhatte syndebukken opphøyd som en gud – i Prigozjin sitt tilfelle dyrket som en landshelt. For oss hyklersk, men det fenger hos Putin. 

Mennesker er tilpasningsdyktige, på godt og vondt. Det fikk jeg selv erfare. Etter bare noen dager i St. Petersburg kunne jeg merke hvordan sjokkeffekten av å se soldater i gatene gradvis avtok. Det undrer meg hvordan russiske myndigheter så lett gir vestlige personer visum, vel vitende om at vi kommer med kritikk for øyet. Men øynene våre ser også skjønnheten i en by som St. Petersburg. Man skal være våken, og for all del ikke la seg blende.