Når studentene vågner

I den innerste bygningen på HF-fakultetet, opp en trapp og inn en dør, finner man en langstrakt korridor prydet med bilder av Ibsens hvitskjeggete ansikt langs veggene. En liten byste av forfatteren står på en sokkel og skuer nedover korridoren. Innerst finnes det et lite bibliotek hvor det sitter et titalls masterstudenter som vier hele studietiden sin til å fordype seg i Eyolfer, Noraer og Stockmenn.

– Det ser ut som om norske studenter tar Ibsen for gitt, og ikke klarer å tolke verkene hans på nye måter, sier den kinesiske studenten Shan Ruan.

Innflytelsesrik

– Jeg forsto ut fra måten de snakket om filmen på at den hadde gjort stort inntrykk, og at noe hadde forandret seg hos dem, forteller iranske Hoda Arbabi, masterstudent i Ibsen-studier.

Filmen Sara berørte Hodas mor og eldre søskenbarn sterkt da de så den sammen i barndommen hennes. I denne iranske versjonen av «Et dukkehjem», regissert av Dariush Mehrjui, river hovedpersonen seg løs fra det ulykkelige ekteskapet hun lever i.

– Sara, som er den iranske Nora, forlater mannen sin, men i motsetning til i originalversjonen av stykket lar hun ikke barna bli igjen – hun tar dem med seg, forteller Arbabi.

Stykket har hatt stor betydning for hvordan kvinner ser på sin egen rolle i det iranske samfunnet, ifølge henne.

– Budskapet er at kvinner skal få leve sine egne liv har hatt betydning for iranske kvinner, og en kan på et vis knytte Saras situasjon til mange iranske kvinners situasjon i dag, sier Arbabi.

Skolens feil

– Det er noe helt spesielt med å lese litteratur på originalspråket, og for å forstå Ibsen på en best mulig måte burde man lære seg norsk, sier Shan Ruan fra Kina.

Norskstudiene er et ledd i arbeidet med å få en større forståelse for Ibsens litteratur.

Som utvekslingsstudent i Norge før hun begynte på masteren, bet studenten fra Shanghai seg merke i at norske studenter ikke virket noe interessert i å lese Ibsen med nytt blikk.

– Mitt inntrykk er at utenlandske studenter har en mer åpen tilnærming til Ibsens stykker enn det norske studenter har, og at vi kan være mer nytenkende, sier hun.

Undervisningen i grunnskolen med lærere som forteller elevene hvilke tolkninger som er «rette» kan være en grunn til at studentene ikke er like nytenkende, mener Ruan.

– Det kan være at de har blitt såpass eksponert for verkene hans gjennom skolesystemet at de tar han for gitt, eller har blitt lei, sier hun.

For frittalende

Mastergradstudenten forteller om et Kina hvor Ibsen har blitt omfavnet av både folket og kinesiske myndigheter:

– Ibsen er enorm i Kina, og er elsket av både befolkningen og myndighetene. Det virker nesten som at kinesiske myndigheter bruker Ibsen som del av en propaganda, og verkene hans blir ofte ikke sensurert.

Det sies at Nora er mer kjent enn Ibsen, og at Ibsen mer kjent enn Norge. Likevel bør verken hun eller andre karakterer være for frittalende.

– Det er eksempler på mange teaterstykker som har blitt forbudt selv om budskapet ikke krasjer med det myndighetene mener er innenfor å vise det kinesiske publikumet. Noen ganger er de bare for frittalende, sier Ruan.

Buktalereffekt

Også Iranske myndigheter sensurerer teaterstykker, men også her slipper Ibsen lettere gjennom nåløyet. Leder ved Senter for Ibsen-studier, Frode Helland, forteller at klassiske dramaer lettere slipper gjennom sensur, men at mange stykker likevel må tilpasses ulike krav.

– Når «Et dukkehjem» settes opp i Iran må stykkets innhold følge myndighetenes fortolkning av Sharialovene. Man kan for eksempel ikke antyde at det drikkes alkohol i stykket, selv om det er en god del alkohol i Ibsens teaterstykker.

Likevel kan tilpasningen av stykkene for å imøtekomme myndighetenes krav ha en effekt i seg selv, påpeker Helland.

– De som kjenner stykkene vil legge merke til hva som har blitt fjernet fra stykket, og på den måten kan tilpasningen ha en funksjon i seg selv ved at det oppstår en slags buktalereffekt.

Når verden snurrer

– I en nyere kinesisk versjon av «Et dukkehjem» var alle karakterene kinesiske med unntak av én – en norsk Nora. Konfliktene som da oppsto underveis i stykket var ikke bare knyttet til kjønnsroller, men også til kultur, forteller Shan Ruan.

Hun trekker frem versjonen som et godt eksempel på hvordan det er fullt mulig å ikle Ibsen en moderne drakt:

– Stykket viste hvordan man gjennom nytolkning og fornyelse av Ibsens stykker kan si noe om tiden vi lever i her og nå. Det trenger vi å gjøre.