Spriter opp Hedda Gabler
Henrik Ibsen snur seg i graven, men det spiller vel ikke noen rolle når publikum elsker det?
«Senk forventningene veldig, så skal nok dette gå bra», sier kveldens forteller og musiker Andreas Gregersen i sin introduksjon til Tipsy Ibsen.
I Teaterkjeller’n på Oslo Nye spiller de nå Hedda Gabler, men på et svært utradisjonelt vis: Her velges en tilfeldig skuespiller til å drikke seg godt brisen før hver forestilling.
Drikkingen skaper et slags fellesskap mellom de på scenen og de i publikum. Spesielt når den drikkende skuespilleren Eirik Hallert, ute av karakter, detter av scenen for å setter seg ned å drikke øl på et tilfeldig bord. Og når han spør «Hvor skjøt han seg?» og noen svarer «I tissen!»
«BUU! NEI! Det var ikke det Ibsen skrev!» ropes det på et tidspunkt fra salen. Det kommer ikke fra teaterkritikere, men fra Eirik Hallert, som var lørdagens utvalgte dranker. Under stykket gikk han av scenen, slo seg ned ved siden av meg for å heckle sine medskuespillere og spørre hva jeg synes de gjør dårlig.
Og sånn har han kommet med all mulig kritikk på forskudd. For «det var ikke det han skrev» er nok hva en hver Ibsen-purist vil tenke om forestillingen. Hedda Gabler tar for seg alvorlige temaer som kvinnerollen, alkoholisme og selvmord, som Tipsy Ibsen aldri går særlig inn på.
Samtidig er det kanskje akkurat det som funker: At skuespillerne byr på striptease samtidig som en av hovedpersonene begår selvmord. Om man vil skjønne handlingen bør man nok kjenne Hedda Gabler godt fra før.
Såpass mye av forestillingen er så improvisert og tilfeldig sammensatt at de flere ganger må rette hverandre, og Gregersen må forklare både handling og enkelte replikker.
Skuespillerprestasjonene er likevel imponerende.
Skuespiller Kristoffer Egset er et høydepunkt i sin tolkning av Jørgen Tesman. Han er den mest treffsikre i sine vitser, og briljerer med improvisasjon når Hallert forsvinner fra scenen for å kjøpe seg en øl til.
Hallert er forestillingens midtpunkt i brisen briljans som både Løvborg og assessor Brack. Kanskje fordi han er den som drikker, muligens fordi han rett og slett er den morsomste når han improviserer.
Det hele blir uansett en unik opplevelse for publikum. Tross hvor morsomt det kan være, er de farlig nærme linja mot småklein revy i enkelte øyeblikk, for eksempel når de prøver å lage allsang uten at publikum blir med. Eller når de bryter ut i en spontan improvisert musikal som er akkurat litt for lang.
I de øyeblikkene har nok de som står på scenen det morsommere enn de som sitter i publikum. Heldigvis er disse øyeblikkene fort overstått og langt nok fra hverandre til at man glemmer det. Hovedpoenget med teater er at publikum skal like det.
Selv om Henrik Ibsen snur seg i graven, sitter de fleste med latterkrampe gjennom hele stykket. Og i en improvisert og øl-orientert humorforestilling er nok dette det viktigste.