En latterlig idé

Hjertet slår altfor fort. Svette dekker hele kroppen og en ukontrollert skjelving har begynt å melde seg i venstre ben. Andre etasje på Dattera til Hagen er fylt til randen. Publikum stirrer med forventning i blikket på den ensomme mikrofonen oppe på scenen, stedet jeg skal stå og gjøre mitt første stand up-show om kun få sekunder. Ideen som for tre uker siden virket fabelaktig, fremstår nå som det verste mareritt – et potensielt sosialt selvmord. Lysten til å krype sammen i fosterstilling har aldri vært sterkere. Jeg er jo ikke morsom en gang.

Derav ideen: å sjekke om det i hele tatt går an å lære seg å bli morsom ved å, i ekte flink pike-stil, ta kurs og lese seg til det. Det er skrevet hyllemeter med teori om humor. Til og med psykoanalytiker Sigmund Freud gjorde et dypdykk ned i vitsenes verden. Mye av kunnskapen ligger også hos humoristene selv, og komikere er ikke akkurat en mangelvare her til lands. Derfor burde det ikke være helt umulig å lære seg god sans for humor ved å snakke med ekspertene. Eller?

– Mange folk er blide, men det er ikke nødvendigvis komikk. Nybegynnere gjør ofte den feilen at de blander sammen det å være friskus og i godt humør med det å faktisk være morsom. Jeg hører på deg at du er en friskus-type, men det utgjør ikke selve komedien.

Harald Eia snakker fort og mye på telefon. Han er derimot litt nølende i svaret om humor kan læres. Mange har gale ideer om hva det vil si å være morsom, mener han. For det er fremtoningen, og ikke nødvendigvis vitsene, som er det viktigste.

Hans beste tips er å begynne å legge merke til hva folk ler av når de snakker med meg. Finne ut hvordan man er når man er morsom.

– Men hey, kan du ikke bare melde deg på et stand up-kurs?

For en amatør i vitseverden virker tanken på stand up som et lite helvete. Stand up har tatt mer og mer over for de tradisjonelle revyene. Det kommer opprinnelig fra USA og Storbritannia, og den amerikanske komiserien Seinfeld skal ha mye av æren for at stand up ble så populært her til lands.

– Norsk standup kjennetegnes som veldig selvironisk og har en sjenert «jeg vet ingenting»-holdning til verden, sier Maja Løvland.

Hun er humorviter, teateranmelder og har skrevet masteroppgave om norsk stand up. Hun har selv vært involvert i det norske miljøet siden dets oppstart.

– Stand up-komikere våger å ta tak i kontroversielle tema og utfordrer dermed hele tiden grensen for hva folk synes er akseptabelt å snakke om. Latter kan slik sett sees på som en målestokk på flertallets grense for ytringsfriheten, sier Løvland.

Stand up har blitt så populært her til lands at det har fått sin egen scene på Latter i Oslo. Kanskje det å gå veien innom stand up for å lære seg å bli morsom ikke er så dumt likevel.

Jeg slår på tråden til Jånni Kristiansen, leder av Reis Deg Komikerklubb, og kursholder i stand up gjennom mange år. Kristiansen var en av de første som startet med stand up på begynnelsen av 90-tallet. I dag er han komiker på heltid, bedre kjent som Jånni K.

– Du vil bli med på kurset? Vi har faktisk én plass ledig førstkommende helg, så nå var du heldig, sier Jånni K. Han har dialekt fra Oslos beste østkant, er munter og ler mye på telefon. Dette lover bra.

Jeg forklarer mitt ærend og spør om Jånni K har troa på om humor kan læres på tre uker. Han svarer humoristisk.

– Har du kjæreste? Ja, da blir man automatisk mindre morsom.

Jeg dukker likevel opp i et klasserom på Ullevålsveien skole samme helg, hvor syv menn og åtte kvinner er på vei til å finne plassene sine bak pulter i en hestesko. Alle har fått utdelt navneskilt. Gjennomsnittsalderen er ca. 30 år. Stemningen er nervøs, og lett latter bryter stillheten i noens forsøk på å vitse om te-vannet i kjelen og sjokoladen som skal holde deltakerne opplagte ut dagen.

Jånni K og med-kursholder Joachim Skage starter med å be alle fortelle hvorfor de er her. Noen er studenter som driver med humor på si og ønsker å utvikle sitt potensial. En annen skal sette opp forestilling om sitt eget liv om en to års tid. Men de fleste er her for å «stå opp» fra gammelt sølevann. Enten de er utbrente av jobb, nylig har gjennomgått en skilsmisse eller har et gnuende ønske om å starte livet på nytt.

– Det er mye ensomhet blant stand up-komikere, sier Jånni K. Sekstiåringen maner fram et bilde av scenen som et fristed – en plass en kan gå opp og snakke om akkurat det en vil.

– Alle mennesker har opplevd sorg og motstand. Jeg tror stand up appellerer til folk fordi det gir dem muligheten til å snakke åpent om tunge opplevelser, sier han.

Målet for kurset er å jobbe frem syv til åtte minutter med muntlig scene-materiale. Første bud er å bruke det Jånni K kaller «ens egen tragedie» i showet – og gjøre narr av det.

– Stand up dreier seg om ditt syn på livet og verden. Det beste utgangspunktet for hva du skal snakke om på scenen er derfor bakgrunnen din, fortsetter Jånni K.

For å gjøre stand up bør man altså like seg selv og ha tillit til egen person. Er du usikker, blir publikum usikre.

Ifølge kurslederne finnes det faktisk en slags formel for humor. I teorien er den ganske enkel. Først må komikeren skape et tydelig premiss for publikum, ved å presentere et tema. Dette er «set up’en». Videre må komikeren uttrykke hvilken følelse eller holdning han eller hun knytter til tema. Til slutt kommer punchlinen. Den skal gjerne være en overraskelse, noe som bryter med forventningen komikeren har skapt overfor publikum.

Den amerikanske komikeren Rodney Dangerfield og hans famøse punchlines blir dratt fram som eksempel: «Jeg reddet en jente fra å bli overfalt i går. Jeg behersket meg.»

Dermed begynner redigeringsprosessen. Ordene skal brukes økonomisk, overraskelser må times.

Kursdeltakerne begynner å bli varme i trøya. To stykker tør å vise frem materialet de har rukket å skrive i løpet av kurset. Resultatet demonstrerer hvor viktig øving foran speilet er.

– Det blir bare flere og flere som ønsker å drive med stand up, særlig jenter. Stand up gir folk uten utdanning eller erfaring muligheten til å stå på scenen, sier Jånni K.

Han har sett ganske mange nå stand up-scenen med stor suksess. Hans erfaring tilsier at humor kan læres, men for å være på den sikre siden henvender jeg meg til akademia og får et overraskende positivt svar.

– Ca. 40 prosent av humor er genetisk og 60 prosent kan læres.

Sven Svebak, forsker ved Institutt for nevromedisin ved Norges tekniske og naturvitenskapelige universitet (NTNU), refererer til to studier på tvillingpar som har undersøkt om humor har med arv eller miljø å gjøre. Han skiller mellom vennlig og ondskapsfull sans for humor. Sistnevnte er humor som oppstår ved å gjøre narr av andre eller å le av folk som har det vondt. Den læres i barndommen. Vennlig sans for humor forutsetter en medfødt empatisk evne til å sette seg inn i hvordan det er å være andre mennesker. Den kan ikke læres gjennom sosialiseringsprosesser.

– Ideen om at den som ler mest har mest sans for humor er feil, sier Svebak.

Rundt 85 prosent av latteren vi omgir oss med i det daglige liv har ingenting med humor å gjøre, men er en viktig komponent i samtaler. Latter fungerer oftest som kvittering på at noe er sagt og forstått.

– Det meste av latteren tjenestegjør omtrent som punktum i skriftspråket, sier Svebak.

Leif Ove Larsen, instituttleder ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, har forsket på bruk av humor i norsk film og TV opp gjennom historien. Han forklarer at humor også er knyttet til kultur. Nordmenn baserer mye av sin humor på felles referanser vi får gjennom å se og lese det samme i riksmediene.

– På lik måte har lokale revyer skapt regional humor. Den ironiske vestlandshumoren er annerledes enn for eksempel østlandshumoren.

I Norge er det Leif Juster som har påvirket norsk humor mest det siste århundret, mener Larsen.

– Den generelle trenden i Norge har vært, og er fortsatt, en mild humor som sparker nedover. Den er lite satirisk og maktkritisk. Det bærer også norsk stand up preg av, sier Larsen.

Sparker man mildt nedover har man altså høyere sjanse for å oppnå latterkuler i Norge. I tillegg til å være selvironisk, bør man være svært empatisk, ha en tragedie å ta utgangspunkt i og ha tillit til seg selv. Men er det nok til å vinne publikums gunst? Det er på tide å snakke med noen som virkelig er trent i gamet.

Stemmen til Sigrid Bonde Tusvik er like barnslig på telefon som på podcast. Hun forteller at det viktigste å huske på når man skal gjøre stand up er å pugge det man skal si slik at man kan det godt.

– Men det er vel ikke noe problem for deg som er flink pike, sier hun.

Hun understreker at det er umulig å være kjempeflink første gang man går på stand up-scenen. Man må ta det helt med ro, men samtidig være full av energi.

Jeg prøver ut noen av vitsene jeg har skrevet. Jeg skal for eksempel spille på at jeg ser uskyldig ut, men samtidig prøve å overbevise publikum om at jeg er en skikkelig rabagast.

Jaja, jeg tar ti studiepoeng i det. Kan jeg si det?

– Hehe, det der var jo faktisk ikke så verst. Men jeg er altetende når det gjelder humor, da. Du må bare huske på at det må se ut som om du har lyst til å stå på scenen. Nordmenn blir nervøse om andre er nervøse.

Skuespiller og komiker Else Kåss Furuseth får også en anspent telefon fra Universitas. Hennes beste tips er å snakke så sakte som mulig.

– Jeg får ofte et rush når jeg går på scenen, som gjør at jeg kjører på i 120 kilometer i timen. Ta pauser og drikk øl underveis. Og ja, drikk øl.

Det at en selv synes vitsene er morsomme hjelper veldig, mener hun. Man må vise publikum at det man sier er noe man gleder seg til å formidle.

– Og ikke gru deg, for da gjør man det halvveis.

Å herregud.

Man bør også ha noen exit-strategier om en vits ikke skulle slå an, fortsetter hun. Noe man kan si for å lette på trykket til det nervøse publikum og komme seg videre med. Kåss Furuseth advarer mot å kjefte på publikum om de ikke skjønner vitsen.

– Det fungerer nesten alltid å vitse om at punchen ikke ble godt tatt i mot. Bare ikke gjør det for mye. Også må du huske å kose deg underveis!

Kos er det imidlertid lite av i dagene før selve stand up-showet på Dattera til Hagen. Prøverøret, heter showet, som er et konsept hvor stand up-komikere kan komme og prøve ut nytt materiale. Nye komikere så vel som garva.

Min tekst blir til, etter en relativt trang fødsel. Det føles som en utlevering av indre brister og et godt tråkk over intimgrensa. Å prøve ut en vits muntlig, selv foran gode venner, får det til å svi i magen.

For hver dag som går blir nettene kortere og blæra mindre. På selve dagen besøkes toalettet 26 ganger.

Telefonen ringer. Det er Jånni K. Han formidler et par endringsforslag til manusinnhold, tre timer før oppmøte på Dattera til Hagen. Stressnivået stiger. Teksten er ikke engang ferdig innøvd. Etter så mange runder foran speilet virker den med ett streit og kjedelig.

– Du må bare stole på at du selv syntes det var morsomt da du skrev det.

Jånni K trøster så godt han kan med tekniske input. Husk innlevelse og visualisering av teksten. Gi faen og ha det gøy. Flørt med publikum og smil. Vis at du fryder deg over å være på scenen, det fascinerer publikum.

– Tenk at du skal være en verdensstjerne oppå der!

Etter at Jånni K legger på røret, prøver jeg å berolige meg selv med at laber latter vil gi en morsom historie i etterkant. Den rasjonelle tankegangen overvinner imidlertid ikke frykten for et potensielt nederlag på scenen.

– To øl, takk!

Det trange lokale i andre etasje på Dattera til Hagen begynner sakte men sikkert å fylle seg opp. Stolene på første rad er allerede tatt en halvtime før showet starter. Baren får første visitt. Nervøsiteten må mestres på andre måter enn rent kognitivt.

Joachim Skage, kurslederen fra stand up-kurset, er kveldens konferansier. Han viser vei back stage, hvor de fem andre stand up-komikerne som skal «stå» i kveld sitter. De drikker vann. Mange er relativt gamle i gamet og har holdt på i et år allerede. Bare jeg skal gjennomføre «scenefødselen» i kveld. Stemninga er likevel ikke like lett og ledig som først fryktet. Latteren sitter løst, men bærer preg av nervøsitet.

Hele poenget med stand up er at det skal virke impulsivt og vitsene oppfunnet i nuet. Joachim Skage kan avsløre at også han har planlagt kveldens konferansiervitser på forhånd. Gått rundt i lokalet og orientert seg om hvilke folk som er der og hvem som kan vitses på bekostning av.

– Nervøsiteten avtar med tida, men den blir aldri helt borte, sier Skage.

Showet starter. Skage gjør narr av sin egen singel- og skallethet og sitt nynazist-lignende utseende. Selvironi på menyen, teorien tro, og det stappfulle lokalet bryter ut i latter. De fleste nipper til alkoholholdig drikke. Stemningen stiger.

– Når det går dårlig, så er det knusende. Men man får alltid lyst til å reise seg igjen, sier Sindre Svendby, en av kveldens komikere.

Så er det dags. Om åtte minutter er det over. Jeg blir introdusert, og beina bærer den noe motvillige kroppen opp på scenen.

Etter første latterkule husker jeg ingenting. Et eller annet slapp taket i kroppen, og opptredenen gikk på autopilot. Minnet forblir blankt helt til jeg kommer til siste vits. Da begynner kroppen å skjønne at den ikke skal dø likevel. Jeg tenker litt på Else Kåss Furuseth og koser meg. Vil at øyeblikket skal vare så lenge som mulig.

Applaus. Jubel. Tilbake i back stage-rommet velter en enorm lykkerus i kroppen. Serotonin løper løpsk i hjernen. Plutselig forstår jeg hvorfor folk ønsker å drive med dette.

Et par dager senere. Den rosa skyen har omsider fordampet. Jånni K ringer igjen.

– Jeg hørte det gikk bra på Prøverøret?

Ut i fra tilbakemeldingene i etterkant gjorde det visst det. Joachim Skage ga en god klapp på skuldra og har allerede tilbudt sceneplass igjen om et par uker. Det er altså fullt mulig å gå akademisk til verks for å lære seg å bli morsom. Så lenge man forholder seg rolig på scenen og klarer å være selvironisk nok.

Om denne kunnskapen gjør at en blir rustet til å høste flere latterkuler utenfor scenen er likevel ikke godt å si. Med innøvd materiale og en åpen scene har man rom nok til å prate uforstyrret. Det har man sannsynligvis ikke de kveldene man ønsker å være morsom i møte med vennegjengen. Å lære seg spontanitet er derfor neste skritt i riktig humor-retning. Om flinke piker klarer å lese seg til dét, er en annen sak.