Nostalgi på villspor

På drøye 140 sider ønsker Javad El Bakalis å presentere oss for opphavet til hans starterpacks som utgjør en stor del Instagram-kontoen utlending.memes. Idéen er ikke forkastelig, men i utføringen faller budskapet ut av synet. Etter å ha presentert grunnlaget for boka serverer El Bakali dagbok-liknende innlegg med skildringer fra tiden som barn på Haugenstua, og senere som student og ung voksen på Grunerløkka.

Sammenhengen mellom introduksjon og innhold er noe utydelig, men når de korte historiene tegner presise bilder av karakterer som de fleste kan kjenne igjen, er det for bokas beste at den sklir litt vekk fra den opprinnelige idéen. Historiene får en til å se et stort potensiale, men de er dessverre korte og brått endt.

Ved første øyekast er boka en skildring av oppvekst. Sett at begrepet oppvekst er subjektivt og betegner et litterært blikk snarere enn et begrenset tidsrom i noens levealder. De korte historiene oser nostalgi og sentimentalitet.

Den samme nostalgien kommer til uttrykk i forfatterens bidrag kalt “Javads innslag” i Youtube-serien Erlend og stortingsvalget. I korte videomontasjer med klipp fra 2000-talls popkultur fortelles det innlevende om livet som elev på Haugenstua skole. Det funker godt med video og voiceover, men denne utpregede stilen blomstrer ikke i bokformatet.

El Bakali presenterer oss for menneskene han har omgått, og vil ofte at vi skal få empati og medfølelse for dem. Forsøkene på humor drukner ofte i disse karakterenes stakkarslige skjebner, noe som poengteres av forfatteren selv som avslutter boka med å påpeke sin egen jobbsituasjon.

Tittelen “Dette er nordmenn”, med en tilhørende generisk forside, oppleves som nokså misvisende. El Bakali trekker frem flere viktige holdepunkter ved norsk kultur som 17.mai, jul og påske, men de fungerer som bakteppe for bestemte hendelser, heller enn et grunnlag for en leksjon om nordmenn. Forsøkene på humor drukner ofte i triste skjebner

Å plassere boka innunder en sjanger er vanskelig. Skrivestilen er kortfattet og noen passasjer er skrevet punktvis, som om det var en Powerpoint-presentasjon i bokform. Å utfordre grensene for moderne formidlingsformer trenger ikke nødvendigvis å svekke leseropplevelsen, men dessverre føles dette prosjektet mer som en salgspitch for et tv-konsept, enn noe som bør utgis som en fullverdig bok.

Flere sider har kun én “starterpack”, altså en bildekollasj med tilhørende tittel og forklaring. Disse fremtoner som rent fyll blant de allerede korte fortellingene. Det gir inntrykk av at forfatteren har forhastet seg for å skape “innhold” som kan innbindes og selges til høystbydende. Mangelen på kronologi forsterker det rotete og retningsløse inntrykket.

På forsiden av boka har forlaget ironisk nok plassert et velmenende sitat av Mads Hansen, som i ettertanke kanskje virker litt mot sin hensikt; “En av de morsomste kontoene på Instagram”. For El Bakalis formidling og budskap er ikke like lett å overføre til bokformatet. Med litt mer tid, og en rendyrking av konseptet “flashback til oppveksten på 2000-tallet” kunne dette blitt en mye bedre bok og ikke bare noe som kunne ha holdt seg til et digitalt medium.