Impro i litt for mye dagslys
Nesten Lættis støtter seg for mye på tilbaketrukne publikummere. Resultatet? Klein stemning.
“Dette kan bli veldig morsomt, eller jævlig dårlig”, introduserer Oskar Fjørtoft Sandanger før impro-showet går av stabelen. Dette blir en passende advarsel når Nesten Lættis byr på blanda drops i litt for mye dagslys.
All humoren støtter seg litt for mye på publikum. Med kleine nordmenn på laget skaper dette fort laber stemning. Hele publikum har jernteppe når den gode gamle «Gi meg en arbeidsplass» stilles.
Etter hvert blir det umulig å være en anonym, objektiv anmelder. Anne Bolstad Skålid spør meg: “Vanja, kan ikke du telle hvor mange poeng jeg får?” Jeg velger å bruke dette for å komme med en litt subjektiv mening: Publikum får terningkast to.
Å stole på oss er et greit knep for å skape engasjement og samhold, men samtidig blir det litt for lettvint. Humoristene skal stå på scenen. Det er ikke publikums oppgave å være komikere. Og når Nesten Lættis ikke klarer å gjøre det morsomt, er det de som har en dårlig dag på jobben.
Midtveis får jeg en åpenbaring. Nesten Lættis er egentlig morsomme. Veldig morsomt er det når publikum får delta på et lavt nivå. Å be oss være sufflører er kanskje litt for mye press, men når det bare er å la de lese noen tekstmeldinger høyt er det akkurat passe humor-nivå. En perfekt måte å inkorporere publikum på.
Og å spille en scene om "Stygge-Trond” først som dokumentar, så som en western, blir kjempegøy. Gullkornene er dessverre litt få i fullt dagslys, og det blir heller halvveis voksenhumor, halvveis barneteater.