– Den gærneste improgruppen av dem alle

Inne på Salt Art & Musics labyrint av rom, forbi uteserveringen fylt med bålrøyk og sjøbris, inn i bar Bazar og kjapt videre mot inngangen til en av de mange scenene. Bak døren og oppe på scenen møter vi marsboerne Zig og Zorg. De har blitt forlatt på planeten Mars, og må med hjelp av noen ufrivillige astronauter finne neste leder av marskolonien. Kveldens reise til mars er improvisert, og gjengen bak er humorkvintetten Ecstasy Impro.

– Hvem er Ecstasy Impro? Vi er fem gutter som har kjent hverandre siden vi var barn,. Nei ikke så lenge, ungdom. Og vi har lyst til å være: «Ecstasy Impro: Den gærneste improgruppen». Det er kukete å si det, men jeg føler vi får det til, sier Tevje Espeland (23).

Sammen med kompisene Mikkel Moripen Møystad (26), Gustav Lie Gundersen (24), Tobias Kolbjørnsen (23) og Jonas Bern (23) har han sveiset sammen impro-gruppen.

Frelst i ung alder

– Vi var på sånn ungdomscamp da vi var små, og der var det junior-NM i improvisasjon, og da får man jo tenning, sier Tevje.

Guttene begynte å spille da de flytta til Oslo.

– Det har vel egentlig bare blitt gøyere og gøyere, fordi vi har blitt bedre og bedre. Hvis det er lov å si, legger Tobias til.

Guttene mener at impro kan være mer «lekete» enn standup. Det er de ikke alene om. Aleksander Andersen, leder i den frivillige studentforeningen Impro Neuf, tror impro er en lavterskel måte å prøve seg på humor:

– Hovedkjernen er at du ikke trenger å ha noen talenter. Hvem som helst kan drive med det, og kanskje det viktigste er at feil feires. Du kan bare droppe inn, og så er du i gang, sier Andersen på telefon til Universitas.

Han mener det er det uforventede som gjør improvisasjonen ekstra morsom:

– Det fins forskjellige grader av spontanitet når det gjelder improvisasjon. Det som kan være utfordrende med impro er at det av natur søker kaos, men dette kaoset er en del av det som også kan gjøre denne kunstformen så gøyal, avslutter Andersen.

Et forskningsprosjekt

Til tross for at det ikke krever mye for å drive med impro, sier Ecstacy Impro at deres vennskap hjelper på improvisasjonen, og at de kan le av hverandres feil lettere. Tevje supplerer at de i hvert fall har blitt veldig gode venner etter foreløpig 28 show på rad:

–Vi satte jo verdensrekord i å spille 168 timer uten pause, og da blir vi jo slitne og emosjonelle. Så nesten hver dag er det sånn «fy fader gutta, tenk å jobbe sammen, dere er verdens beste venner og verdens beste kolleger!».

I fjor sommer satt nemlig gjengen rekorder med et improshow som varte i hele syv døgn. Den gang hadde de med seg sketsjegruppene UNKT HHØNT og Åpent studio.

– Det er noe gøy med å gjøre noe som er skikkelig dust. Å spille 168 timer uten pause er jo en dum idé det òg, sier Mikkel.

Da er kanskje ikke en måned med show hver dag, men tross alt pauser imellom, et så gærent prosjekt til sammenligning?

– Det er veldig dumt. Jeg har tenkt veldig at det er en dum idé, legger Jonas til med et smil om munnen.

– Det er så cursed at vi skal spille alle de forbanna showene her, sier Tevje, også smilende.

Tevje slenger raskt ut at de uansett aldri ville gjort noe annet, og resten av guttene nikker i lag. De kommer frem til at en måned med improshow kan anses å være et forskningsprosjekt.

– Det er en blanding av et forskningsprosjekt, fordi vi synes det er gøy, og fordi det er en måte å få litt oppmerksomhet til vi skal spille andre ting, sier Tevje.

– Det er digg å slippe å planlegge også, sier Jonas.

– Ja, det er litt digg. Også er det jo veldig morsomt å spille showene, sier Tobias.

Han legger til at de skiller seg ut fra resten av impro-sfæren, når de gjør noe ingen har gjort før.

For å finne ut av denne mystiske impro-sfæren Tobias viser til, tar vi kontakt med en som har vært i Oslos impro-sfæren fra starten av: Olli Wermskog.

Salig kaos

Olli Wermskog, blant annet aktuell med humorprogrammet Kongen befaler, er en av grunnleggerne til Det Andre Teateret.

– Vi starta teater for 12 år siden, og da var vi en gjeng på 18 stykk som holdt på som Ecstasy Impro holder på nå. Vi spilte på masse forskjellige scener rundt i byen, en gang i uka, og fikk samla publikum fra hver våre kanter, sier Wermskog på telefon til Universitas.

Etter å ha luftet ideen innad i gjengen, fikk de laget teateret med hjelp av veldedighetsshow:

– Vi smalt alle hoder sammen, og sjekket om det gikk an å starte et improteater. Det fikk vi til, og da starta Det Andre Teatret.

Wermskog merker at improvisasjon virkelig har tatt plass i scenelyset de siste årene.

– Ganske lenge var det jo bare oss, men de siste fire-fem årene har det endelig kommet masse grupper overalt, som blant annet Ecstacy Impro, og det er kjempekult.

Wermskog sier at improformen som vi er kjent med i Norge i dag stammer fra Keith Johnstone, som begynte med impro fordi han merket at teateret døde.

– Impro er hovedsakelig at man finner på der og da, for å prøve å fortelle historier. Og mens man prøver å fortelle historier blir noen ting mer feil enn andre ting, og det blir jo kaos. Hvis man ikke byr seg all in på alle feilene og kaoset, så blir det kjedelig, sier Wermskog.

– Men kaos er jo et kaotisk ord, man vil jo prøve å lage noe bra, ler han avslutningsvis.

Tilbake på Salt sniker Universitas seg backstage etter guttenes 29. show for å høre hva gjengen tenker om dagens opptreden.

– Det var et tungt show, sier Gustav, som nå sitter halvt slentrende og sliten.

Før gårsdagens show hadde gjengen funnet på at de skulle løpe en mil før showtime, og de føler fortsatt på stølheten. Guttene mener dagens improshow ikke var det beste de har levert, men heller ikke verste. På bakrommet er likevel ikke guttene helt ferdig med improvisasjonen.

Rett før de vil snu om rollene og intervjue intervjueren, takker Universitas for seg for kvelden.

Et siste spetakkel

Kvelden etter er siste dagen i mars trillet inn. Med det er det tid for siste show. Guttene er igjen klare, om de vil eller ikke; the show must go on. Mens resten av guttene løper rundt på scenen og øver på et sanginnslag, er Tobias klar på hvordan det føles å snart være ferdig:

– Jeg gleder meg, det blir en feiring.

Klokken bikker ti på show-start, og salen fylles. Kveldens program blir en liten revy av de tidligere showene, med noen improviserte innslag. Mens publikum heller nedpå med øl, holder guttene seg aktive på scenen.

Salt Art & Music har i det siste tilbudt flere improshow fra ulike aktører, eller improvisatører. Vi tar en telefon til bookingansvarlig hos Salt Steffen Hånes for å høre hvorfor de har satset så mye på improvisasjon den siste tiden:

– Impro har vokst veldig mye de siste årene, veldig mye takket være Det Andre Teateret. De har vært med på grunnlaget for veldig mye.

Salt får mange henvendelser fra frigrupper som trenger et sted å være, og gir noen av dem en mulighet til å spille foran et publikum.

– Vi prøver å ha et veldig bredt spekter, så noen nye grupper, noen etablerte og noen kjendisnavn.

I tillegg til et bredt spekter av improvisatører, prøver de å ha et bredt tilbud av impro-sjangere. Hånes mener impro kan være en fin inngang til både humor- og teatermiljøet.

– Det er veldig low-key å enten starte en improgruppe eller finne en pub for å ha et show. Det er veldig lavterskel, sier Hånes avslutningsvis.

Men selv om terskelen er lav for å bli med, er den ikke nødvendigvis like lav for å lykkes. Mens guttene blir omringet og omfavnet av nære og kjære, virker de fornøyde med egen innsats, og fornøyde av å være ferdige.

– Det er deilig, sier Gustav.

Tevje har på sin side en tydelig plan om hvordan dagene fremover skal tilbringes:

– Jeg skal hjem og game. Game, game, game.

Men slutten på et prosjekt betyr bare at det er tid for å starte et nytt. Og hva blir Ecstasy Impro sitt neste påfunn? Mikkel er kjapt på, og forteller at neste prosjekt blir et nytt show i en ny by, hver eneste dag.

– Hehe, neida, ler han, og forsvinner inn i mengden.