I skyggen av Ukraina

Konflikten i Ukraina har rystet verden, fått massiv oppmerksomhet på kort tid og ført til enormt engasjement. Det virker å være en felles konsensus i landet om at vi må være solidariske og åpne grensene for ukrainske flyktninger. Dette er svært positivt, men blir likevel en stor kontrast til hvordan Norge har reagert på kriser i verden tidligere. Under tidligere humanitære kriser har det vært mye snakk om å hjelpe dem der de er, mens det i denne krisen er mer fokus på å få flyktningene til Norge så fort som mulig. I 2020 kom myndighetene frem til at Norge ikke hadde plass til mer enn 50 barn fra den brennende flyktningleiren i Moria. I forbindelse med den russiske invasjonen av Ukraina har det blitt besluttet at Norge kan ta imot 20.000 flyktninger, et tall som senere har økt, nærmest over natten. I sammenheng med dette er det reelt å stille spørsmål ved om det virkelig handler om Norges kapasitet til å ta imot flyktninger eller om det hele er et spørsmål om villighet.

Les også: "Vi må avkriminalisere, og derfra se på muligheten for legalisering!"

Jemen, Afghanistan og Palestina, for å nevne noen, har vært konfliktrammede i flere tiår, men dette blir ofte glemt. Oppmerksomheten har vært mangelfull tidligere, og er nå, i lys av situasjonen i Ukraina, nærmest ikke-eksisterende. Denne krisen har gitt perspektiv til hvordan verden kan samles i solidaritet og håndtere flyktningstrømmer. Verdens største humanitære krise finner nå sted i Jemen, men dette er det få som vet. Jemen opplever allerede stor matmangel, og er nå i en svært sårbar situasjon grunnet sin avhengighet av matimport fra Ukraina. Det ventes en sultkatastrofe uten sidestykke. Hvorfor ser vi ikke det samme engasjementet for Jemen? Norge har vist solidaritet og stort engasjement for Ukraina, det ideelle hadde vært om denne måten å behandle medmennesker på blir videreført også med hensyn til andre kriser og konflikter.

Bak de tragisk høye flyktningtallene som medfølger slike kriser, finnes et stort antall mennesker som mister tilgang til utdanning. Studenter på flukt faller mellom sprekkene, og solidaritet med dem er essensielt for utvikling og gjenoppbygging av samfunn. Den sårbare posisjonen mennesker står i under en krise gjelder også studenter, og krever at vi viser solidaritet gjennom konkrete tiltak og hjelpeordninger. Studenters sårbare posisjon under konflikter må anerkjennes.

Engasjementet vi ser nå i forbindelse med Ukraina er svært rørende og viktig, men vi savner lignende engasjement rundt andre kriser. Ingen må glemmes. Heller ikke studenter.

Les også: "Studentdemokrati fylt med farger!"