– Hjelpen til syrere uteblir

Natt til 6. januar rammes Tyrkia og Syria av kraftige jordskjelv. Ali Mutlu sov, Ali Haydar Öksüz gjorde seg klar til universitetet og Hagar Al Syade fikk en telefon. Nå er over 50.000 mennesker omkommet, og flere byer lagt i grus.

Hvor er familien?

Over en videosamtale møter Universitas arkitektstudenten Mutlu og maskiningeniør-studenten Öksüz. Begge er 22 år, og var i storbyen Adana da jordskjelvene startet. Siden da har hverdagen vært et uoversiktlig kaos.

– Da jeg fikk vite at det var jordskjelv, tenkte jeg med en gang på familien min. Jeg ringte far, han gråt. Han fortalte meg at de fortsatt levde. Og så løp jeg ut og kunne ikke se noe, forteller Mutlu.

Det skal ta tre dager før det kommer hjelp til byen de oppholder seg i. Og når hjelpen er framme, er store deler av byen allerede lagt i grus.

– Telefonlinjene var nede, så vi kunne etter hvert ikke nå hverandre. I tillegg var all infrastruktur ødelagt, så redningen kom ikke frem. Mutlu blir stille, før han forteller at flere familiemedlemmer og venner har mistet livet.

– Og alt er så rart. Hvis du vil ha et hus må du jobbe 20 år, sånn er det i Tyrkia. Nå har jeg sett flere risikere livet sitt for å lete i ruinene etter noe av verdi i det som er igjen av hjemmet.

Livet som student blir òg satt på vent. Öksüz var snart på vei til universitetet ukurova i Adana, da han merker at byen rister.

– Jeg vet at alle på mitt studie ble rammet av jordskjelvet. Og flere har vi mistet kontakt med. Nå er vi også spredt forskjellige steder, sier Öksüz som nå oppholder seg i byen Eskisehir nordvest i Tyrkia.

Politikken får vente

Öksüz er leder for Erasmus Student Network i ukurova, som nå jobber iherdig med å mobilisere studentene. Han noterer seg at studentenes ønsker nå varierer kraftig.

– Enkelte er på trygge steder og har mulighet til å studere igjen. Andre har mistet hjem, venner og livet de hadde før, sier han.

Gatene jordskjelvet rammet, ser nå ut som en spøkelsesby, kan Mutlu fortelle, og det er vanskelig å vite hvordan ting ser ut fremover. Annet enn at fremtiden ser dyster ut.

– Føler dere at det internasjonale samfunnet har stilt godt nok opp?

– Den politiske situasjonen i Tyrkia og verden er uklar. Jeg vil driste meg til å si at den er katastrofal. Likevel føler jeg ikke at Tyrkia har blitt forlatt av det internasjonale samfunnet. Det som skjer framover nå, er at Tyrkia må gjenoppbygges med de midlene vi har, forklarer Öksüz.

På spørsmål om presidenten Recep Tayyip Erdoğans håndtering av situasjonen er ikke svarene lette å komme med. Frykten for sensuren lever fortsatt. Reaksjoner på den politiske situasjonene i landet kan Öksüz fortelle at har ventet på seg. Mutlu legger til:

– Jeg tenker at i en katastrofe er det heller ikke lett å se hva som kunne vært gjort bedre. Ingen var helt forberedt på dette.

Og midt i svaret blir Mutlu avbrutt av den ustabile internettforbindelsen. Bak en latter sier han hvordan samtalen vår sine uventede avbrudd kan fungere som en metafor på hverdagen hans.

Syrere i limbo

Ifølge Røde Kors er Tyrkia det landet i verden som har tatt imot flest syriske flyktninger, med et antall på omkring 3,6 millioner. De aller fleste har bosatt seg nær grenseovergangene mellom landene, der jordskjelvene har rammet.

I Klassekampen 8. februar skrives det om Syrias situasjon og hvordan sanksjoner mot staten hindrer finansiell hjelp å nå befolkningen. Men ikke bare i Syria møter syrere problemer. Nawar Saddik er Syria-rådgiver i Norsk Folkehjelp.

Han sier at den geopolitiske konteksten har gjort landet, og spesielt det syriske folket veldig sårbart.

– Like før jordskjelvet skjedde det en endring i Erdogans holdning til syriske myndigheter. Syriske myndigheter og syrere blir nå sett ned på, mener Saddik.

Han understreker at også det internasjonale samfunnet bærer ansvar for å analysere situasjonen og ikke la seg lure av det politiske spillet.

– Det er tydelig at hjelpen til syrere uteblir, og blir holdt tilbake av stengte grenseoverganger og militære grupper. Også innad i Tyrkia er det mye som tyder på at syrere blir utsatt for systematisk diskriminering, sier Saddik.

Han mener òg at det sosioøkonomiske lappeteppet har få uante konsekvenser.

– I kriser som dette er hele samfunnet satt på vent, og informasjonstilgangen skjer sporadisk. Dette kan myndighetene utnytte til sin fordel, advarer Saddik.

Under bygningsrestene

Hagar Al Syade er 24 år og studerer i Fredrikstad, hvor hun også bor med sin mann og deres to barn. Over telefon med barna i bakgrunnen begynner hun å fortelle.

Mandag 7. februar blir hun ringt opp av onkelen sin, som bor i Istanbul, og får vite at jordskjelvet har rammet familiens hus i Antakya. Byen ligger sør i Tyrkia og grenser mot Syria.

– Jeg var i familiehuset vårt i november. Det var kjempefint der, og alle hadde det bra.

En nabo til familien i Antakya ringer onkelen i Istanbul. Han hadde klart å komme seg raskt ut under jordskjelvet og kunne fortelle onkelen at familien hans var under bygningsrestene.

– Han dro til Antakya, men på grunn av de stengte veiene brukte han omtrent femten timer.

Morgenen tirsdag 8. februar ankommer han. Dessverre er det ingen redningsmannskap til å hjelpe.

– Det tok ikke lang tid før vi skjønte at alle i huset var døde. Bestemor, onkel, hans kone og tre sønner.

– Ikke en god mann

Den 13. februar kom redningsmannskapet og kunne bekrefte dødsfallene, noe Al Syade mener er en for sein reaksjon. Al Syade sier hun vet hvorfor det ikke kommer hjelp dit slik det gjør i andre tyrkiske byer.

Hun og familien er syrere, og flyktet til Antakya like etter borgerkrigen i Syria startet i 2011. I dag består byen av omtrent halvparten syrere.

Al Syade har nå bodd i Norge i snart sju år, og ser med avsky på Erdoğan.

– Erdoğan er ikke en god mann. Det har vært anspent stemning mellom tyrkere og syrere i Antakya, og Erdoğan vet hva det vil bety for det kommende valget hvis han hjelper de syriske beboerne. Han er redd.

Ber om hjelp

Nå prøver Al Syade å håndtere hverdagen best mulig med familien i Fredrikstad. Hun passer likevel godt på at nyhetene ikke står på når hennes to barn er til stede, og de snakker enda ikke om dødsfallene.

– Jeg er veldig redd. Jeg er glad jeg har mannen min, for de siste tre ukene har jeg nesten ikke fått sove, sier hun.

Al Syade mener Norge blant annet kan hjelpe syrerne her med å finne sammen med familien sin. Hun håper Utlendingsdirektoratet (UDI) vil tilrettelegge for at syriske flyktninger kan reise og besøke dem som er i hjemlandet.

– UDI endrer ventetiden hver gang. Nå må man bo her i 8 år, noe som gjør at vi ikke kan dra ned. Syrere trenger norsk pass for at vi kan dra og finne familiene våre, avslutter Al Syade.