Utdanningsreform på overtid

Det går nødig et semester uten at dystre dommer kastes over det høyere utdanningssystemet her til lands. Det er det god grunn til. Allmenndannelse og tverrfaglighet har fått marginal plass i utdanningsløpet. Vi studerer jevnt over lengre enn vi bør, og vi teoretiserer fagdisipliner som ikke bør teoretiseres. Den gode nyheten er at dette er en politisk skapt krise som det er mulig å gjøre noe med.

Mange av problemene kan spores tilbake til Kvalitetsreformen for høyere utdanning, innført i studieåret 2003/2004. Mest vesentlig var det at reformen implementerte Bologna-prosessens regelverk for høyere utdanning i Norge. Bologna-prosessen er en serie politiske vedtak påbegynt i 1999 for å samordne rammene for høyere utdanning i Europa og gjøre utdanningene mer arbeidsrelevante. I korte trekk fastsettes treårig bachelorgrad og toårig mastergrad som standardiserte gradsformer, samt at alle studier skal fylle 60 studiepoeng per år.

I tillegg plikter deltakende land å kvalitetssikre utdanningene slik at de holder noenlunde samme standard, slik at nyutdannede arbeidstakere kan forflytte seg over hele Europa.

Systemet har enkelte fordeler. Den største er økt internasjonal mobilitet for studenter. Mens en tidligere måtte bale med konvertering av studiepoeng over landegrenser, et system som mest av alt minnet om et middelaldersk pengesystem, har hele kontinentet i dag samme valuta – 30 studiepoeng per semester. Utveksling og innpassing av fag er langt fra det byråkratiske marerittet det en gang var, og i dag drar rundt en femtedel av norske studenter på utveksling i løpet av studietiden – en tredobling siden Bologna-regelverket ble innført.

Hvorvidt det har gjort utdanningssystemet bedre er imidlertid en helt annen debatt.

Først og fremst er det kontraintuitivt å strømlinjeforme studieløpet på samtlige disipliner ved universiteter og vitenskapelige høyskoler til 300 studiepoeng over fem år. Dette sammenklemmer det tidligere hovedfagsløpet for teoretiske fag, som før Kvalitetsreformen gjerne varte fra seks til syv år, til en kortere og mer spesialisert master. 

Fra den tidligere ordningen med grunnfag, mellomfag og hovedfag, som ga stor valgfrihet og rom for søkende intellektualisme på vei mot hovedoppgaven, har vi nå enkeltdisiplinbaserte studieprogram hvor vi bindes til masten i en alder av 19-20 år og får en skarve 40-gruppe som plaster på såret.

Dagens masterstudium er istedenfor en solid allmenndannelse slik som tidligere blitt en klarere linjegang mot en rolle som spesialisert arbeidstaker i samfunnsøkonomien. Arbeidsorientert spesialisering som bærende prinsipp for norsk og europeisk høyere utdanning har også ført til en krise for klassiske humanistiske vitenskaper som litteratur, filosofi, og språk, som naturlig nok lider under fiksjonen at høyere utdanning på et universitet fremfor alt bør være kortfattet og arbeidslivsrelevant, snarere enn at humanismen kan brukes til å understøtte kunnskap i samtlige andre disipliner i tillegg til sin egen. 

Mangelen på tverrfaglighet og humanisme fratar oss kunnskap og vokabular for å artikulere reell kritikk mot egen disiplin samt kunnskapsfundamentet som understøtter og legitimerer rådende samfunnsforhold.

Den andre siden av mynten er at høyere utdanning i praktiske fag som nettopp bør være kortfattede og arbeidslivsrelevante – eksempelvis sykepleie, markedsføring eller bedriftsøkonomi – trekkes ut for å fylle de fastsatte studiepoengene og møte Bologna-prosessens kvalitetskriterier. I dag må alle disse studere like lenge som en matematiker, fysiker, samfunnsviter eller historiker for å bli ferdig utdannet, selv om disse fagfeltene i sin natur innebærer langt mindre teoretisk kunnskap for å bli en fagkyndig praktikant.

En kjensgjerning er at de praktiske problemstillingene som møtes i arbeidslivet, for de nevnte fagfeltene, gjerne er såpass særegne og komplekse at forsøk på rigid teoretisering blir fordummende. 

I 2016, et drøyt tiår etter Kvalitetsreformen, beskrev litteraturkritiker Cathrine Krøger den oppsvulmede teoriundervisningen på sykepleiestudiet som «en så jålete og kvasiakademisk fagdisiplin at forfatterne umulig kan skjønne hva de egentlig skriver». 

Karl Fredrik-Tangen ved Høyskolen Kristiania konkluderte etter en litteraturgjennomgang av pensum i markedsføring og bedriftsadministrasjon i 2020 at det hele virket mest som «allmennkunnskap» ispedd absurde akronymer og fagspråk for å gjøre det «studiepoengverdig».

Kvalitetsreformen har 20 år senere hatt svært uheldige konsekvenser for både universitets- og høyskoleundervisningen. De europeiske studiepoengene bør beholdes. Resten av systemet er modent for ny reform.