Uproporsjonalt pubertalt

Høyskolen Kristiania koster mellom 30. og 60.000 kroner i året. Er høyskolen egentlig verdt skolepengene? Svaret til Kristianiarevyen 2023 er et klart «NEI!». I revyens desidert sterkeste nummer (satt til Karpes «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din») er stemningen elektrisk, for studentene er virkelig ikke fornøyd med undervisningen. Dårlig kantinemat og halvtomme klasserom: «er det dette skolepenga’ mine går til?!». Spørsmålet anmelder stiller seg blir derfor naturlig nok: Er Kristianiarevyen verdt billettprisen?

Svaret må, dessverre, bli nei. Ute av proporsjoner har potensial, men blir aldri bra nok til å imponere. Det er et uproporsjonalt forhold mellom skolepengene studentene betaler og kvaliteten på revyen. Det oppleves mest som revyen til en videregående skole. En videregående skole som ikke har dramalinje. I alle fall ikke musikalteaterlinje.

Det er i det hele tatt noe pubertalt over Kristianiarevyen. Revy kan gjerne være kleint om det også er satirisk. Men de bør ikke slippe unna med å bare være kleine, uten å være morsomme eller satiriske. Tittelen Ute av proporsjoner har rom for både provokasjon og satire. Men potensialet sløses bort, og de mest provoserende uttalelsene høres mest ut som Si ;D-innlegg av typen «Vi er alle forskjellige» og «Aksepter deg selv :D». En del av vitsene virker som de er hentet fra en allerede glemt NRK-humorsatsing fra 2003. Hvor morsomt er det egentlig at Kaptein Sabeltann varer jææævlig kort i senga? Eller at Harry Potter har pult Gygrid? Er revyen for millennials som skriver Galtvorthuset sitt på Tinder, og synes doggos er toppen av humor?

Enkelte av numrene klarer faktisk å være fantastisk kleine og bruke temaet. En duett om å få underlivssopp etter å ha ligget med et uvasket lem er genuint morsomt. Anmelder klarer nesten ikke holde øynene på scenen fordi fremførelsen er så ektefølt. Dette er kleint på den bra måten, og teksten «vagiiina / du tåler fødsel så røft / men pikk er for tøft» blir overraskende nok et av kveldens høydepunkt.

Et annet lyspunkt er bandet, som spiller gjennomgående bra. Skuespillet er ujevnt, men de har alle sjarm. Anja Lockertsen gjør en morsom Tittentei og Knut Peder Gransæther har, tross litt sure toner, nok trøkk for musikalnumrene. Danserne er flinke, tross to nesten-ulykker, men det virker mer som om de er der for å være sexy enn for å underbygge komikken. Det er mye høye hestehaler, vrikking på gulvet og soveromsøyne. Hvordan det passer inn i revyen får heller være et åpent spørsmål.

Noe av det som er morsomt og sjarmerende med VGS-revyer er at det er elever som prøver seg ut. At man kan forvente et høyere nivå av høyskolestudenter (som i tillegg betaler i dyre dommer) er egentlig ikke å forlange så mye. Minst av alt når flere av dem faktisk studerer musikkteater. Universitas’ utsending håper de medvirkende tar med seg revyens budskap om selvaksept videre i livet. Selv om musikkteaterutdanningen kanskje ikke var verdt skolepengene.