Ole Brumm-universitetet

Har du, kjære matematiker, hatt lyst til å lære deg polsk, men måttet konstatere at kalenderen ikke går opp? Er du litteraturviter, og blitt hindret i din kunnskapstørst rundt higgs-bosonet? Du er ikke alene.

Landets universiteter blir stadig mer «skolifiserte». Etter tidligere kunnskapsminister Kristin Clemets «kvalitetsreform» fra 2003, som i fjor ble totalslaktet av Riksrevisjonen, skulle institusjonene øke bruken av forpliktende studieplaner, øvings- og semesteroppgaver og obligatorisk undervisning. Skolifiseringen innebærer at studentene overvåkes og behandles som elever, og det vises liten tillit til at studentene evner å legge opp studieløpet på egenhånd. Dette er i stor grad et resultat av en statlig finansieringsordning som hviler tungt på produksjon av studiepoeng.

Skolifiseringen bryter ikke bare med tanken om at studenter er voksne mennesker med ansvar for egen læring. Den er også på kollisjonskurs med Kunnskapsdepartementets og institusjonenes egne strategidokument.

Norge ønsker nemlig også tverrfaglighet ved institusjonene. Ifølge Stortingsmelding 18, Konsentrasjon for kvalitet. Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren, som kom i 2015, kreves det økt tverrfaglighet «[f]or å løse de store samfunnsutfordringene». Videre heter det at «[u]tvikling av verdensledende fagmiljøer krever i mange tilfeller at institusjonene tilrettelegger for tverrfaglig samarbeid».

Dette har selvsagt funnet veien til universitetene, inkludert UiO, og er det aller første av 28 uttrykte «strategier» i dokumentet Strategi 2020. Kanskje er tverrfagligheten i mange tilfeller en vagt definert kjepphest, men den innebærer om ikke annet et slags humboldtsk ideal om fri læring etter interesse, og kan tilrettelegge for at nye og spennende tanker oppstår i brytningspunktet mellom to fagtradisjoner.

Men tverrfagligheten, inkludert UiOs nyopprettede – og svært interessante – tverrfaglige emner støter fort på skjær i sjøen. Hva er egentlig oddsen for at to fag fra forskjellige fagkretser, fakulteter eller til og med institusjoner lar seg kombinere i timeplanen i praksis når begge har obligatorisk oppmøte?

Uten å skryte på meg for å ha gått gjennom hele emnekatalogen, ser det ikke lovende ut. Om du vil kombinere arabisk og matte – tough luck; om du vil kombinere filosofi med biologi, er du like fullt i en kinkig situasjon. Å måtte velge bort et emne i (den også ganske rigid definerte) 80- eller 100-gruppa i graden, til fordel for et sexy, tverrfaglig sidesprang, innebærer i altfor mange tilfeller å bruke ett år ekstra på graden – det motsatte av det både universitetene og studentene ønsker. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør.

Vi er i et politisk klima som gjør skolifisering til en slags nødvendighet. Jeg forstår også godt hvorfor institusjonene gjør det enkle valget: Tett oppfølging vil si lav strykprosent, som egner seg godt i markedsføring av institusjonen; høy gjennomføring betyr sikker finansiering, som kan brukes til å sponse smal forskning. Men Kunnskapsdepartementets ønske om å legge til rette for tverrfaglighet er minst like viktig, skal vi klare den såkalte omstillingen, siden bred kompetanse er en nødvendighet i forberedelsen av en uviss fremtid.

Dersom tverrfaglighet, og innovasjonspotensialet som følger, skal bli noe mer enn en frustrerende kjepphest, kan ikke både universitetene og politikerne si ja takk, begge deler, men velge hvilket av universitetenes mål som er viktigst. De må gjerne velge riktig.