Ingen pistoler, ingen forløsning

På Hovseter-rapperens Hybris er det kødd i form av ordspill, men også alvorlige temaer om tidsånden. Vanligvis kan rappere plasseres på en akse av anstendighet, og en skjønner gjerne raskt om det er snakk om en gangsterrapper, en poet, eller noe midt i mellom. Å kombinere alvor og fjas er den moderne rapperens suksessoppskrift, typ: «Hør her, vi har PTSD og masse damer på en yacht!». Unge Obi vil som andre rappere kose seg, men han vil gjøre det ettertenksomt: Han fucker med Tise. Han hater å vise«fake smil» til omverden. Ok. Det gjør da bartendere og tanta deres og, uten å måtte sutre i vei. Låtene får god hjelp av en sinnssyk produksjonskvalitet til undergrunnsrap å være (Produsent-rappere KØBER og Mc Magnus), og Unge Obi velger beats som gjør seg bra på østers-bar. «Zizou» og «Roadtrip» er dyr musikk, stemningsfullt for weed-røykende hjemmekokker. 

Bitches med nesering

Det skrives avanserte rimstrukturer, og rappere i denne sjangeren har en estetikk som tar kulturen på alvor. Da forventer jeg som lytter at det sparkes hardt oppover, men i likhet med Tøyen Holding forbarmer han seg over hvor elendig smak tenåringene har, med sin voldelige musikk og sans for merkeklær.

Med unntak av opprivende ærlige rappere som Earl Sweatshirt og Ukendt Kunstner, så har segmentet med belærende rappere blitt smalere og smalere, nok fordi det er begrenset hvor mye man har å melde, hvis man hverken er ærlig, nysgjerrig eller vulgær. Derav mye lyrisk flexing rundt fransk vin: Chablis rimer på ti av ti. 

Altså:«Fuck en woke bitch med nesering, snakker bare om energi / veiver med glowsticks». Den hissig-kloke tonen kler ikke en manglende interesse for folk. 

Heller er det ingen risiko i tekstene, det er mye metaforer, men liten grunn til å tro at dette er krypterte skatter. Fingre i jorda med blod på, betyr det at man tar skade av en hard hverdag? I så fall får jeg ingen forløsning i dette universet.

Rapperen finner ikke overskudd til sitt publikum, om ikke publikum er et networking-event på løkka. Jeg er for trygg i mine måltids-preferanser til å fristes av ravioli og vin. 

Gutta kødder

Det er leit, hør bare på hvordan Unge Obi drar på i «St. Obi» og på siste sporet, «Ro Det i Land»: her ligger potensialet til en fantastisk rapper. Det er noe manende og frihetsjagende i følelsene som formidles, men allikevel føles tekstene pliktoppfyllende overfor en sjanger som i tiår har vært dominert av dølle menn, for å si det rett ut. Stakkars steinerskole-barn, av alle, får gjennomgå, nå som damer, homofile og fattige er off-limits (takk Chirag). Joda, jada, gutta kødder, men det er bare ikke like morsomt som penger, damer, vold, og så videre. Jeg burde kanskje hatt litt østers og hvitvin til denne lytteopplevelsen, men det er vanskelig å drømme seg bort i metaforer om kreativ hverdagsbalanse, for ikke å si leve seg inn i.