Et virvar av uttrykk og inntrykk

Høstutstillingen er norsk kunstlivs fremste utstillingsvindu valgt av en jury av Norske Billedkunstneres medlemmer. Juryens nesten umulige oppgave er å vise hele spennet av norsk samtidskunst, fra de etablerte kunstnerne til de unge kunstnerspirene. Høstutstillingen gir deg hvert år en anelse av retningen norsk samtidskunst beveger seg.

Årets utstilling er fullpakket av forskjellige kunstmedier – alt fra mer moderne kunstformer som videokunst, performance og readymades til mer klassiske teknikker som svart-hvittfotografi, kulltegninger og stilleben-malerier. Høstutstillingen har lenge hatt et veldig moderne preg over seg, der de nyere og mer abstrakte kunstformene har fått større plass.

Ved årets utstilling er det flere ganger man kan stille seg spørsmålet: Er det kunst eller er det kødd? Vi har for eksempel Nicklas Gahnströms navnløse verk (2021), en brødskive med maling som pålegg, og Vincent Langaard sitt valnøttskall, “Me in a nutshell” (2021).

Når kunstverket mangler enhver for form “kunst”, kan man se på det som antikunst, som i seg selv er en kunstform. Poenget med antikunst er at kunstnerne bestreber seg på total frihet, og vil ikke være fanget av bestemte konsepter.

Men det er ikke bare abstrakte fanterier på veggene i årets utstilling, i år har også de klassiske naturalistiske verkene blitt tatt litt mer inn i varmen. Her finner man kunstnere som William Heimdal, Sverre Malling og Jeanette Ruth Sveiven, som alle klamrer seg til de klassiske kunstteknikker.

I Sveiven sitt maleri «Sorteringssamfunnet» (2021-2022) har hun fremstilt en «deformert» gulrot oppstilt på en høytidelig måte. Oljemaleriet har et klassisk stillebenuttrykk, innrammet av en pompøs gullramme. I tittelen viser hun til det norske samfunns standardisering av alt fra mennesker til mat. Med enkle virkemidler har Sveiven klart å skape et sterkt samfunnskritisk kunstverk som setter noe veldig viktig på dagsordenen. Gulroten med tre røtter blir, kun basert på sine estetiske verdier, kassert av dagens matbutikker.

Man kan fort se at teknologisk kunst har tatt en viktig plass innenfor kunstverdenen da høstutstillingen i år har over et dusin elektroniske kunstverk. Disse spenner fra NFTs (Non-Fungible Tokens) og 3D- animasjoner til politiske tegnefilmer og videodokumentarer. Kryptovaluta har i år blitt hengt på veggen med Lars Kjemphol sin NFT «Saturn fortærer sin sønn» (2021), som er en svarthvit loop av en abstrakt, og nærmest skummelt menneskelignende figur som spiller på kunstneren Goya sitt maleri “Saturn Devouring His Son” (1819-23). Non Fungible Tokens, som tidligere tilhørte kryptovalutaens obskure verden, har tydeligvis en ukjent ambisjon om å yppe seg med tradisjonelle medier og finne sin fysiske plass oppe på galleriets vegg.

Blant de mer «klassiske» kunstvideoene kan man finne Robert Carters video «Notes on dad» (2020), der han har dokumentert sin prosess av å rydde og rengjøre hjemmet til sin alkoholiserte far. Mens videoen blir spilt snakker Carter om hvordan det har vært å vokse opp med en litt problematisk farsfigur. Videodokumentaren vekker en vond og inderlig følelse i en selv, i dens langsomme og melankolske filmsnutter fylt av nærmest ubehagelige kunstpauser. Carters videodokumentar en en ekte og behagelig pause fra utstillingens ellers overdrevne og ekstatiske videoer.

I utstillingens andre del, der mange av statuene er plassert, er det særlig én statue som vekker oppsikt. Om det er på grunn av statuens størrelse eller statuens utstråling er usikkert, men Tonje Plur sin Savage 1 (2021) vekker uansett oppsikt. Ved bruk av alminnelige hobbymaterialer som tekstiler, ull, perler, knapper og tre har Plur skapt en massiv statue som sammen med to andre lignende statuer i serien, som ikke er utstilt her, skal bearbeide temaer som grådighet, menneskelige og dyriske hierarkier og maktstrukturer. Statuen er stor og slående, og kaster en like stor skygge over utstillingens mange andre statuer.

Årets høstutstilling har noe som kan tilfredsstille enhver sjel som næres av kunst, om du så liker klassisk kunst eller antikunst. Spennet av forskjellige verker ved årets utstilling er så stort at det nesten blir for mye å ta inn alt på kun et besøk. Den politiske brodden i kunstverkene virker nedtonet i årets utstilling, og man får inntrykk av at mange kunstnere er påvirket av filosofien om at kunst er til for kunstens skyld, “L’art pour l’art”. Årets utstilling evner å utfordre idéen om hva som er kunst.