Mellom glødende ugler og penishoder

Den 137. Høstutstillingen på Kunstnernes Hus har atter en gang åpnet. Norske Billedkunstnere(NBK) inviterer til en overveldende høstutstilling, der enkelte forfriskende gullkorn skjuler seg i mylderet. 

Det første første verket som virkelig gjør inntrykk er Oscar Furnues «Night Watch». Tre burgunder-farvede vegger er utsmykket med kitchete porselensugler. Uglenes øyne gløder i en tilsynelatende vilkårlig lyssekvens, men etter hvert viser et mønster seg. Gløden sprer seg til alle er tent og det hele ender i et morseaktig blinkende crescendo. Stående i midten får man følelsen av å være, ja, uglesett, og jeg lurer på om det foregår en taus debatt om meg uglene imellom. Verket har en mystisk ånd, og uavhengig av verkets konseptuelle idé, står det støtt som en uhyggelig og vakker, sanselig opplevelse. 

På årets Høstutstilling figurerer hele fire (!) arbeider som involverer pikk eller vagina, hvorav Marie Saures «Pissvin» sto igjen som det mest tankevekkende. Som en aktiv peniskunst-motstander blir jeg positivt overrasket når jeg legger motviljen til side og leker med hva penis-ølflaskene til Saure forsøker å fortelle. Ølflaskene har en slags sosial dynamikk dem imellom: en klynge står samlet og én flaske står alene. Flaskene peker gjerne mot alkoholisme og penisene en synd som ofte begås av menn. Et fint lite arbeid som har mer å by på enn ved første øyekast. 

Kari Hjertholms håndverksmessige pondus og sans for komposisjon kommer tydelig fram i tekstilarbeidet «Puls» fra 2017. Så mektig er dette arbeidet, at jeg er på nippet til å ta på meg aluminiumsfoliehatten og dyrke dette utenomjordiske alteret. I samme rom henger Serina Erfjords «WHOEVER»: Enbrodert avbildning av en operasjonstavle på Al-Awda sykehuset i Gaza. Istedenfor pasienters navn og tidstabeller er det skrevet «Whoever stays until the end will tell the story. We did what we could. Remember us». En hyllest i broderi til legene i Gaza. I samspill med Israa Mahameeds «A random 13 minutes», en samtale mellom en datter i Oslo og moren på Gazastripen, får man en etterlengtet politisk kommentar som vender blikket ut – i motsetning til mye av den navlebeskuende kunsten som er å finne i resten av utstillingen.

I overlyshallene foregår en kamp om oppmerksomheten. Naturens lov er at de største vinner. «Å tegne et rom» av Ingeborg Blom Andersskog, der hun har markert store ark med presise sprittusj-striper, slik at flatene er helt sorte, er åpenbart et resultat av en tidkrevende prosess. Men til tross for en imponerende dedikasjon er størrelse den eneste kvaliteten som rår. Det er dessverre ikke nok til å engasjere og installasjonen forblir stillestående. 

Jeg skulle ønske høstutstillingens jury satte pusterommet litt høyere på prioriteringslista. Det er synd når mengde og mangfold går på bekostning av flyt og pusterom. Ja, høstutstillingen fungerer blant annet som springbrett for ferske kunstnere, og da er det fint å få plass til så mange som mulig. Men når plasseringen og samspillet mellom verkene er høstutstillingens største svakhet også i år, er det på tide å prøve en annen fremgangsmåte.

Jeg forlater utstillingen med en følelse av å ha vært vitne til et symfoniorkester der enkelte av strykerne tar seg godt ut, noen av blåserne treffer et par toner, slagverket har en haltende rytmesans og dirigenten egentlig hadde lyst til å bli jazzmusiker.